Havvindparker ble sett på som en trussel mot nasjonal sikkerhet:

Det kunne betydd slutten for havvind i Storbritannia. Rune Rønvik sørget for at det ikke ble det.

Det var fare for energimangel i Storbritannia. Etter årtusenskiftet var den britiske olje- og gassproduksjonen på vei ned, og kull- og atomkraftverkene var i ferd med å bli utdaterte. Etterspørselen etter energi viste derimot en dramatisk økning. Myndighetene måtte gjøre noe, og det fort. Men det var ett problem de hadde oversett.

Som et framtidsrettet tiltak hadde europeiske politikere satt seg mål om 20 prosent fornybar energi innen 2020, og i Storbritannia var det utsikter til hele 70.000 nye arbeidsplasser.

I likhet med mange andre selskaper den gangen, så Equinor en mulighet. Dette var en sjanse til å bygge på Equinors kompetanse som offshore-selskap og prøve seg på et nytt forretningsområde: fornybar energi.

I 2007 var planleggingen av havvindparken Sheringham Shoal til én milliard britiske pund godt i gang. 

—Det var et massivt logistikkprosjekt som foregikk under ganske krevende forhold, med 90 installasjoner til havs, sier Rune Rønvik. Han er sjef for drift og vedlikehold i New Energy Solutions i Equinor—men på det tidspunktet var han prosjektdirektør for Sheringham Shoal-prosjektet utenfor kysten av Norfolk. 

 

Vindparken Sheringham Shoal Offshore Wind farm var et massivt logistikkprosjekt som foregikk under ganske krevende forhold, med 90 installasjoner til havs

Rune Rønvik, sjef for drift og vedlikehold i New Energy Solutions i Equinor

 

Protester fra interessegrupper

Som i alle slike prosjekter måtte det søkes om tillatelse, og konsekvensutredninger måtte gjennomføres. Det kom innvendinger fra lokale fiskere, ornitologer og flygeledere—men for alle disse var det mulig å finne praktiske løsninger. Alt så ut til å ligge til rette for en godkjenning fra det daværende britiske næringsdepartementet (BERR—Department for Business, Enterprise and Regulatory Reform). 

En trussel mot landets sikkerhet

Men så, i siste øyeblikk, kom det en offisiell innsigelse fra forsvarsdepartementet (MoD). Vindturbinene ville hindre forsvarets radar i å fungere, og luftforsvaret og nasjonens sikkerhet sto dermed på spill. De gigantiske bladene på vindturbinene ville forstyrre bakkeradaren som brukes til å oppdage fiendtlige fly i lav høyde på vei mot den britiske kysten, siden rotasjonen på bladene til forveksling er lik effekten av fly i høy hastighet. Storbritannia ville med andre ord bli ute av stand til å beskytte og forsvare luftrommet sitt. 

På land like innenfor det planlagte området til Sheringham Shoal lå RAF Trimingham. Equinors vindturbiner ville blokkere radarens synsfelt.

Reglene var klare. Med mindre MoD trakk sin formelle innsigelse tilbake, kunne ikke BERR godkjenne vindparken. 

Colin Dobinson
RAF Radar Trimingham

Showstopper

Det var et hardt slag for Sheringham Shoal-gjengen—et problem uten noen åpenbar løsning. Og det gjaldt ikke bare Sheringham Shoal. I Greater Wash-området var det fem andre vindparker på til sammen 2,5 GW som sto i kø for å få godkjenning, og lenger nord var det enda flere. 

Den britiske vindindustrien var rasende, og MoD måtte tåle hard kritikk for å legge hindringer i veien for utviklingen av ren energi. Den britiske vindkraftorganisasjonen British Wind Energy Association (nå RenewableUK) advarte om at vindparkene, som var avgjørende for at landet skulle nå sine mål for fornybar energi, ble forsinket på grunn av planleggingsprosessen. MoD på sin side insisterte på at deres innsigelser var “helt avgjørende.”

Selskaper truet med rettssak

Konflikten førte til forsinkelser, offentlige undersøkelser og tilbaketrekking av enkelte søknader. Noen selskaper tok rettslige skritt, og på et punkt måtte statsminister Gordon Brown gripe inn. Saken utviklet seg til en PR-messig klamp om foten for MoD.

Og for Rønvik og medarbeiderne hans var det krise. Selv om problemet gjaldt dusinvis av vindkraftprosjekter, var det Sheringham Shoal som sto først i køen for planlagt godkjenning—og Rønvik hadde ikke tiden på sin side. Teamet på 40 heltidsansatte var i en kritisk fase i prosjektet, siden den gang Statoil, i dag Equinors, endelige investeringsbeslutning etter planen skulle fattes i september 2008. Saken måtte løses, og protesten fra MoD måtte trekkes tilbake innen den tid, ellers ville hele prosjektet stå på spill. 

Så fikk Rune Rønvik en idé. 

—Det var snakk om å prøve å finne en løsning på regionalt eller nasjonalt nivå, men vi hadde ikke tid til å vente på det. Derfor bestemte vi oss for å prøve å finne en løsning selv, sier han.

—Vi visste ikke hvordan vi skulle komme i kontakt med MoD—vi visste ikke hvor dørklokka var, for å si det sånn.

Han tok derfor kontakt med BAE Systems, tidligere British Aerospace, for å få bedre forståelse for problemet—“for å finne ut hvordan det så ut fra MoDs synspunkt.” BAE Systems var den ledende leverandøren av militære radarer til forsvarsdepartementet—og de hadde en konsulentavdeling. 

 —Vi leide dem inn, i første omgang for å få dem til å forklare problemet for oss. Hvordan kunne en konstruksjon på bare 135 meter utgjøre en så stor trussel? minnes Rønvik. 

MoD måtte kunne oppdage jagerfly på 500 km avstand

—Vi var nødt til å kunne oppdage et jagerfly som kun er et kvadratmeter i størrelse på 500 kilometers avstand, mens vindparken ville få enorme vindmøller bare 30 km til havs, sa radarspesialist Dr. Clive Jackson i BAE Systems. 

Rønvik ble overrasket da han så hvor mye radarbildene ville påvirkes. 

—Vi måtte innrømme at MoD hadde et poeng, sier han. —Dette var helt klart en uakseptabel situasjon for dem, sier han. Vindparken skapte store visuelle forstyrrelser på radarskjermen, helt opp til 10.000 meters høyde. 

 

Vi var nødt til å kunne oppdage et jagerfly et kvadratmeter i størrelse på 500 kilometers avstand, mens vindturbinene var bare 30 km til havs

Dr. Clive Jackson, BAE Systems

Et “Photoshop-filter” for radaren?

Rønvik bestemte seg for å be BAE om hjelp til å finne en løsning. BAE foreslo en endring i radarens programvare—en “vindparkmodus” som kunne filtrere ut noe av støyen ved bruk av antenner og aktive signaler. Etter en diskusjon ble Equinor og partneren Statkraft enige om å finansiere de nødvendige endringene. 

—Programvaren senket taket på boksen, sier Jackson, i en beskrivelse av hvordan de klarte å skrumpe inn luftrommet som ble påvirket av forstyrrelsene. —Vi trengte noe firmware også—det handlet om mer enn bare programvare. Vi brukte svært spesialisert maskinvare som avfyrte elektromagnetiske impulser i høyt tempo, og programvare som bearbeidet signalene i sanntid, forklarer han. 

Ideen virket lovende. Dersom den fungerte, kunne de ha en løsning på hvordan de skulle redusere forstyrrelsene fra vindturbinene. 

 

Ole Jørgen Bratland
"I april 2008 tok MoD kontakt med oss, og gikk med på å delta i en prosess for å prøve å finne en løsning. Etter det fikk vi eksklusiv adgang hos dem—de snakket ikke med noen andre vindparkutviklere," sier Rune Rønvik

Equinor sendte en prøveballong til MoD

Med ny optimisme spurte Rønvik om BAE kunne kontakte MoD, siden de allerede hadde både kontakter og sikkerhetsklarering der. 

—Vi sendte en prøveballong med BAE til MoD, og de viste seg å være svært positive. De sa vi var de første utviklerne som hadde skjønt omfanget av problemet, og som også var villige til å bidra til en løsning, sa han. 

—I april 2008 tok MoD kontakt med oss, og gikk med på å delta i en prosess for å prøve å finne en løsning. Etter det fikk vi eksklusiv adgang hos dem—de snakket ikke med noen andre vindparkutviklere. Det var fordi de ønsket å se om dette kunne bli en mal—en løsning på framtidige konflikter mellom MoD og utviklerne, sa han. 

Og en løsning ble funnet: En ny BAE-radar som var bestilt til RAF Trimingham ble modifisert med den nye programvaren og fastvaren, noe som reduserte nedslagsfeltet til om lag 1,6 km lateralt og 700 meter vertikalt. 

Vindturbiner har en klar effekt på radarsignaler. Og spesielt når det gjelder luftforsvaret, trenger vi primær radardekning av fremmede fly

Chris Knapman, den gangen assisterende stabssjef Royal Air Force Air Command

Equinor og MoD slutter fred

For alle som hadde fulgt med på det stadig mer fiendtlige forholdet mellom vindkraftutbyggerne og det britiske forsvarsdepartementet, var BWEA30-konferansen i London i 2008 litt av en overraskelse: Sammen på podiet, med presentasjon av en løsning på problemet, sto ingen ringere enn nettopp Forsvarsdepartementet og en av vindkraftutbyggerne: Equinor. 

Assisterende stabssjef Chris Knapman i Royal Air Force Air Command og Rune Rønvik holdt et felles foredrag med tittelen “The Sheringham Shoal experience.”

Her byttet de på å forklare hvordan de hadde kommet fram til en løsning som var akseptabel for begge parter—og antydet dessuten at metoden kunne være et alternativ også for andre vindparker. 

Etter presentasjonen snakket Chris Knapman åpent om utfordringene de støtte på i prosessen. 

 


Rune Rønvik, venstre, med Chris Knapman, RAF Foto: Colin Dobinson

Equinor deltar på BWEA30—den gang som StatoilHydro Foto: Colin Dobinson

Trimingham radar Foto: Colin Dobinson

Rune Rønvik og Chris Knapman presenterte "The Sheringham Shoal experience" Foto: Colin Dobinson

Rune Rønvik, venstre, med Chris Knapman, RAF Foto: Colin Dobinson

Equinor deltar på BWEA30—den gang som StatoilHydro Foto: Colin Dobinson

Trimingham radar Foto: Colin Dobinson

Rune Rønvik og Chris Knapman presenterte "The Sheringham Shoal experience" Foto: Colin Dobinson

Krevende militært byråkrati

—Det var utrolig vanskelig for oss å henge med, sa han. —Ettersom det militære byråkratiet er så stort, utgjorde det å koordinere alle de ulike aspektene ved en ny avtale en stor utfordring for oss. Det var viktig at Equinor forsto denne prosessen, og de måtte akseptere at vi ikke fikk gjort ting over natten. Vi kunne ikke kaste penger etter det. 

—Vindturbiner har en klar effekt på radarsignaler. Og spesielt når det gjelder luftforsvaret, trenger vi primær radardekning av fremmede fly, sier han. —Vi befant oss innledningsvis i hver vår ende av skalaen, og likevel klarte vi å forhandle fram en avtale som jeg tror var tilfredsstillende for begge parter. 

Protesten ble trukket tilbake

—Vi bør ikke skape forventninger til at alle vindkraftutbygginger egner seg for denne typen tilpasning, sa Knapman. —Alle utbygginger har sin egen unike påvirkningseffekt. Vi vil fortsette å protestere der det er nødvendig, advarte han, før han lettet på sløret når det gjaldt samarbeidet med Equinor: 

—Jeg er meget imponert over hele prosessen. Vi utviklet en god relasjon helt fra begynnelsen, og jeg var svært imponert over at du kunne gjennomføre utrolig kompliserte forhandlinger på et område som var utenfor både din og min kompetanse, og i ditt tilfelle også på et annet språk, sier han til Rønvik. —Jeg må gratulere dere med at dere lykkes med det. 

Forsvarsdepartementet trakk protesten tilbake, og Sheringham Shoal fikk søknaden sin innvilget—men under to forutsetninger: den første var at utviklerne måtte betale for modifikasjonene, og for det andre, MoD måtte godkjenne den endelige radarløsningen. Daværende Statoil fattet sin investeringsbeslutning om å gå videre med vindparken i september 2008. 

 

Photo: Alan O Neill, Equinor
Sheringham Shoal-vindparken under utbygging

RADAREN BESTO IKKE PRØVEN

Men i februar 2008 kom det flere dårlige nyheter. Den nye radaren som var bestilt til Trimingham besto ikke funksjonstesten (SAT), og kunne ikke installeres der. Den eksisterende radaren kunne heller ikke modifiseres som planlagt. 

Equinor måtte tilbake til tegnebrettet. Utsiktene var dystre. 

Under hele prosessen hadde Equinor insistert på å ha en "Plan B" som MoD motvillig hadde gått med på: en innfyllingsradar montert på omformerstasjonen offshore som skulle tette "hullet" som ble skapet av vindturbinene, og som matet disse bildene inn til den sentrale radarskjermen for området. 

Nå var det på tide å rulle ut Plan B. 

Samtidig hadde MoD nå funnet en forsvarsradar—en Lockheed Martin TPS-77 smalstråleradar med programvaremodifikasjoner—som var mer motstandsdyktig mot støyen som ble generert av vindparkene.

Men så støtte de på enda en snublestein: MoD insisterte på at utbyggerne måtte betale for de nødvendige modifikasjonene. 

På den ene siden fantes det altså en teknisk løsning som var god nok til å oppfylle kravene til godkjenning, og dermed gi en løsning for alle vindparkene—men på den annen side var de nødvendige investeringene av en slik størrelse at Equinor ikke kunne dekke dem alene. 

De måtte finne en regional løsning. For å gjøre saken enda mer komplisert var alle de øvrige utbyggerne i andre faser i planleggingen, og ville dermed ikke kunne hoste opp de nødvendige beløpene før de hadde fattet sine egne investeringsbeslutninger. 

Igjen var det opp til Rune Rønvik å finne en vei videre. 

Han mente løsningen måtte ligge hos Crown Estate—"jordeieren" for havbunnen som alle vindparkene har leieavtaler med i Storbritannia—og det var jo nettopp dette sporet som førte fram. 

Det tok et helt år å finne en løsning, men etter intensive og kompliserte forhandlinger der MoD også var involvert, ble det i mars 2010 undertegnet en intensjonsavtale mellom Crown Estate (TCE), alle utbyggerne i regionen, RenewableUK, departementet for energi og klimaendring (DECC) og Serco (MoDs tjenesteleverandør for Lockheed Martin-radarene). 

Protesten ble trukket tilbake – igjen 

Etter dette trakk MoD tilbake alle innsigelsene knyttet til vindparkene som var under planlegging i området, og utbyggerne forpliktet seg til å finansiere radaren når tidspunktet for endelig investeringsbeslutning ble nådd. TCE forpliktet seg til å finansiere andelen for de vindparkene som ennå ikke hadde nådd noen investeringsbeslutning (noe som gjaldt alle utenom Sheringham Shoal), for så å få tilbakebetalt dette når beslutningen var tatt. DECC bidro også til finansieringen for å redusere belastningen for utviklerne, og for å sikre et vellykket resultat av prosessen. 

I 2012 ble den nye radaren installert i Trimingham, og avtalemodellen for området har blitt videreført til andre vindkraftprosjekter lenger nord. 

 

 

Fakta om Sheringham Shoal

  • Vindparken dekker strømbehovet til om lag 220.000 britiske husholdninger. 
  • Investeringene var på en milliard kroner.  
  • Equinor er operatør for vindparken. 
  • Vindparken består av 88 vindturbiner som står på havbunnen, med mindre enn en kilometer mellom hver. De genererer 3.6 MW, noe som til sammen gir 315 MW, eller 1,1 TWh i året.  
  • To marinekabler forbinder anlegget med fastlandet. 
  • Turbinene er 80 meter høye, mens bladene er 51 meter lange. 
  • Sheringham Shoal ble satt i drift høsten 2012. 

www.sheringhamshoal.co.uk 


Norfolk-området lever i stor grad av turismen

Vi var ikke de første å utvikle vindkraft her

Krabbe-fiskeren Jim Lingwood jobber nå sammen med vindkraftselskapene

Området er kjent for fisk og skalldyr

Norfolk-området lever i stor grad av turismen

Vi var ikke de første å utvikle vindkraft her

Krabbe-fiskeren Jim Lingwood jobber nå sammen med vindkraftselskapene

Området er kjent for fisk og skalldyr

I en kunngjøring fra MoD i januar 2012 het det at leverandøren Serco hadde installert og gjort en vellykket test av den nye og “vindparkvennlige” luftforsvarsradaren Lockheed Martin TPS-77.

Dr Gordon Edge, direktør for policy i RenewableUK, omtalte nyheten i svært rosende ordelag, og beskrev det som “slutten på det som har vært en langvarig hindring for videre vindkraftutbygging.” I september 2012, foretok kronprins Haakon den offisielle åpningen  av Sheringham Shoal Wind Farm. 

Siste kapittel 

Selv om Sheringham Shoal har nå vært i drift i fem år, ble det siste kapittelet i denne historien skrevet først i februar 2016, da MoD kunngjorde at Trimingham hadde nådd full driftskapasitet, og at de var fornøyde med at løsningen gir “tilstrekkelig reduksjon av forstyrrelsene” fra Sheringham Shoal. Det var den første av fem TPS-77-vindparkradare som ble installert i Storbritannia. 

Photo: Ole Jørgen Bratland, Equinor

BANET VEI FOR DUDGEON

Nesten ti år senere er Rune Rønvik beskjeden når det gjelder sin egen innsats. 

—Det var en lettelse, ettersom vi hadde lett etter en løsning på radarproblemet i to år. Det var en stor seier for vindparkindustrien, og også for MoD, ettersom problemet med vindturbiner og radarbilder ville gjelde langs hele kysten, og så klarte vi å løse det, sier han. 

Det banet også vei for vår neste store utbygging, havvindparken Dudgeon, som ligger noen kilometer bortenfor Sheringham Shoal—og RAF Trimingham.

Dudgeon er en ny, stor vindpark som produserer nok ren energi til å dekke kraftbehovet til 410.000 britiske husholdninger. Parken ble åpnet 22. november. 

• Chris Knapman er nå direktør for forretningsutvikling i L3 ASA Ltd. 

• Dr. Clive Jackson er nå teknisk ekspert på vindparker og luftfart ved BAE Systems Mission Systems.

Equinor i vinden:

Les mer om de andre spennende vindkraftprosjekter i Equinor:

Hvis du vil motta mail hver gang vi publiserer en magasinhistorie, kan du abonnere her: