"Gå til hovedinnhold"

"Næringslivet har makt til å påvirke"

mars 18, 2002, 23:00 CET

Både Amnesty og næringslivet har interesse av at mennesker ikke undertrykkes, sier Petter Eide, leder i Amnesty International Norge. Når menneskerettighetene respekteres, kan arbeidstakerne bruke kreftene sine på arbeidet i stedet for å beskytte seg mot overgrep. Dessuten bidrar respekt for menneskerettigheter til forutsigbare rammevilkår.

Kan et multinasjonalt industriselskap bidra til å fremme menneskerettigheter i land som bryter menneskerettighetene? Er det moralsk forsvarlig for internasjonale selskaper å drive næringsvirksomhet i land med undertrykkende regimer?

Dette var et par av spørsmålene som ble reist da Amnesty International Norge og Hydro tirsdag presenterte sin samarbeidsavtale. Generalsekretær Petter Eide i Amnesty International Norge og Hydros generaldirektør Eivind Reiten var enige: Tilstedeværelse, selv i regimer som bryter menneskerettigheter, vil oftest være positivt.

- Amnesty mener ikke at man skal trekke seg ut av repressive land. Menneskerettigheter brytes overalt. Internasjonalt nærvær - enten det er ambassader eller næringsliv - er viktig. Isolasjon vil ikke nødvendigvis bidra til å forbedre menneskerettighetene i et land, sa Eide. Men det finnes en grense, la han til. Dersom næringslivsvirksomheten bidrar til å legitimere regimet, og dersom den utgjør et økonomisk fundament for staten, har selskapene et problem.

Selvstendig ansvar

Mange selskaper har hevdet at det er myndighetenes og ikke næringslivets ansvar å vurdere om det er forsvarlig å engasjere seg i enkelte land. Er ikke landet utsatt for boikott, er det ikke noe til hinder for å etablere virksomhet. Dette er ikke alltid tilstrekkelig, mente Eivind Reiten - selv om myndighetenes og selskapets syn ofte vil sammenfalle: - Vi har ansvar for å vurdere vårt nærvær i et land på selvstendig grunnlag.

Reiten sammenliknet engasjementet i menneskerettigheter med miljøansvar: Uansett regelverk har selskapene et selvstendig ansvar for å verne miljøet. Han la til at han var overbevist om at økonomisk aktivitet og bedre levevilkår går hånd i hånd, men betonte at han ikke trodde på raske løsninger. Når industribedriften Hydro gjør framskritt, slik selskapet gjorde på miljøsiden fra 1980-tallet, baserer resultatene seg på en bedriftskultur og på systematisk arbeid.

Hydro kan imidlertid ikke be Amnesty gi konkrete råd om når og hvor det er akseptabelt å engasjere seg. Begge understreker at avtalen ikke gir Amnesty noen rådgivende funksjon. Avtalen dreier seg om kunnskaps- og erfaringsoverføring, og partene skal operere uavhengig av hverandre.

Hydros ansvar

- Hydro har ansvar for sin virksomhet. Det er vi som tar beslutningene. Vi kan ikke kjøpe oss sanksjoner fra Amnesty, men vil trekke på Amnestys erfaring. Vi har søkt etter en partner som har kompetanse og integritet - en integritet som ikke er til salgs, sa Reiten.

Han la til at spørsmålet om menneskerettigheter blir stadig viktigere for Hydro, som allerede i dag har virksomhet i rundt 70 land.

- Hydro ønsker å være en ansvarsbevisst samfunnsborger. Dette er en del av vårt verdigrunnlag, sa Reiten.

Petter Eide uttalte at Amnesty oppfattet Hydro som et stort internasjonalt selskap som er villig til å ta ansvar. - Lederne i Hydro presenterer verdier som vi setter pris på, sa han og var overbevist om at et industriselskap som Hydro kan påvirke myndighetene i land der selskapet er engasjert: - Hydro er ikke bare en industriell, men også en politisk aktør.

I første omgang vil Amnesty bidra med opplæring om menneskerettigheter på ledernivå. Deretter skal kunnskapen forplante seg nedover i organisasjonen. Men er det mulig å vurdere effekten av arbeidet med menneskerettigheter i organisasjonen? Ja, mente Hydros personaldirektør Alexandra Bech - det som blir målt, blir gjort. På dette området kan arbeidet riktignok ikke måles i kroner og ører eller i utslippstall, men i kvalitet.