Statoil har på vegne av et selskapssamarbeid bestående av Hydro, Shell, Eni og Statoil inngått intensjonsavtaler for leie av tre borerigger på lengre kontrakter.
De fire operatørselskapene har etablert en ny, felles forretningsmodell for langsiktig felles inntak og bruk av flyttbare borerigger. Modellen gjør det mulig å bruke riggene mer effektivt og med god fordeling av risiko.
Statoil har på vegne av samarbeidsselskapene inngått en intensjonsavtale med Smedvig om leie av riggen West Alpha fra første kvartal 2006 og tre år framover. West Alpha borer for tiden produksjonsbrønner på det Statoil-opererte Kristin-feltet i Norskehavet. Kontrakten er verd anslagsvis 273 millioner dollar, eller i underkant av 1,7 milliarder kroner.
Det er også inngått en intensjonsavtale med Transocean om leie av riggene Transocean Arctic og Polar Pioneer i ett år hver. Avtalen, som er verd anslagsvis 200 millioner dollar (vel 1,2 milliarder kroner), forventes å tre i kraft fra tredje kvartal 2006.
Polar Pioneer driver for tiden produksjonsboring på det Statoil-opererte Snøhvit-feltet i Barentshavet, mens Transocean Arctic har oppdrag for operatøren Statoil i Norne-området i Norskehavet.
I et stramt marked, hvor det trengs rigger til alt fra leteboring til produksjonsboring, er samarbeidsmodellen med Eni, Hydro og Shell framtidsrettet og en milepæl for operatørsamarbeid på norsk sokkel, ifølge Arne Tillerli, som er Statoils prosjektleder for samarbeidsprosjektet.
– Den nye samarbeidsmodellen gir god tilgang på kvalifisert riggkapasitet, uten at selskapene tvinges til å påta seg en uforholdsmessig stor finansiell risiko knyttet til innleie, sier han.
Etter planen skal boreriggene i første omgang brukes til leteaktiviteter i områder med utfordringer knyttet til høyt trykk og høy temperatur (high temperature, high pressure, HTHP) og i Barentshavet. Det er også aktuelt å bruke riggene til leteboring i andre områder på sokkelen og til produksjonsboring.
– Foreløpig er det ikke endelig bestemt hvor riggene skal brukes, eller hvilke selskaper som til enhver tid skal disponere dem. Målet er at den samlede riggkapasiteten skal brukes mest mulig optimalt i forhold til de totale lisensbehovene, sier Tillerli.
Statoil har gode erfaringer med selskapssamarbeid om riggbruk, med da begrenset til enkeltrigger. De siste eksemplene på dette er samarbeidsløsningene rundt riggene Ocean Vanguard, Eirik Raude og Transocean Leader i 2004.
Den nye modellen innebærer imidlertid en videreutvikling ved at den er utvidet til å omfatte flere rigger. Dessuten gjør den det mulig å dele den langsiktige finansielle risikoeksponeringen.