Samlet presse møtte Hydro i 100

september 21, 2005, 14:00 CEST

Et nærmest samlet pressekorps tok imot Hydros historie da Pax forlag onsdag holdt pressekonferanse og kunne presentere tre faghistorikerbøker, resultatet av et prosjekt som har vært under utvikling gjennom 10 år.

Professor Francis Sejersted, som har vært faglig leder for historieprosjektet, betegnet det som "en stor dag". Og lett ironiserende kunne han fortelle at henvendelsen fra Hydro til Universitetet i Oslo kom før henvendelsen fra den norske regjering om å markere Norges 100 års jubileum!

Riktig håndtert

– Hydro er en ikke uvesentlig del av norgeshistorien gjennom de siste 100 år. Dette betyr også en forpliktelse, som Hydro har levd opp til på en sjenerøs måte, sa Sejersted.

Han understreket at oppdragsforskning bør følges med kritisk oppmerksomhet. I dette tilfellet har forskerne hatt all nødvendig frihet og tilgang til kilder. Han takket derfor Hydro for måten selskapet har håndtert et så krevende prosjekt.

Historikeren Einar Lie, som har skrevet det siste av tre bind om Hydro, ga et raskt riss av viktige hendelser og kjennetegn ved selskapet fra 1905 til i dag.

Lie betegnet Hydro som en storbedrift gjennom hele sin historie, og som et selskap som alltid har hatt naturressurser som sin basis. Mens selskapet sto svakt på 1930-tallet, mente Lie at andre verdenskrig ga "nye muligheter", og at Hydros ledelse her fulgte en pragmatisk linje.

– Først mot slutten av 1943 kom Hydros ledelse til å distansere seg fra samarbeidet med IG Farben, påpekte Lie – og viste til at det i disse årene pågikk et samarbeid som man i dag har vanskelig for å forstå at selskapet kunne gå inn på.

Det var et tema som også Hydros generaldirektør Eivind Reiten berørte i sin innledning.

Fruktbart samarbeid

Ifølge Einar Lie ble etterkrigstiden en periode med et gjensidig "uhyre fruktbart samarbeid" med den norske stat. Lie kom også inn på 1960-tallet, som han betegnet som et bruddpunkt, blant annet kjennetegnet ved at generaldirektør Johan B. Holte radikalt forandret omgangsstilen i selskapet.

Lie dvelte lenge ved selskapets selvtillit når det gjelder evne til å gjennomføre store prosjekter. Trodde man for godt om seg selv? undret han.

– Vel, vi må i alle fall kunne fastslå at store og dristige satsinger som Oseberg, TOGI og Troll Olje ble ubetingete suksesser, svarte han selv.

Lie pekte også på evne til å gjennomføre komplekse forhandlinger som en ubetinget styrke for selskapet. Og han nevnte at Hydro kjennetegnes av en sterk kultur der man ikke lekker informasjon.

Dagens Hydro minner ifølge Lie om Hydro av 1905, når det gjelder det nasjonale og det internasjonale. Men bildet er snudd: Selskapet er nå langt mer norsk eid enn den gang. På den annen side er virksomheten i dag mer utenfor Norge enn i 1905. Markedene er derimot, da som nå, ganske internasjonale.

– For oss som historikere har det vært en uhyre morsom oppgave å arbeide med Hydros historie. Iblant har vi nok lurt på om det har vært like morsomt for Hydro, bemerket han.

Generaldirektør Eivind Reiten underslo ikke at det er med stor spenning man underkaster seg gransking. – Vil granskingen tegne det bildet som vi mener bør tegnes? Vil det dukke opp forhold vi ikke er kjent med? spurte han.

– Fra vår side har det vært et oppriktig ønske at selskapets historie – på godt og vondt – skulle få en grundig gjennomgang. Og at den skulle presenteres slik man fra faglig historisk hold mente var riktig, sa Reiten.

– Jeg er ikke helt habil; men jeg må si det er ganske mange spennende sider i disse tre bøkene. Vi ser eksempler på hvor kort veien er mellom fiasko og suksess.

Ikke akseptabelt

– Som leder av Hydro i 2005, er det ikke min rolle å sette meg til doms over mine forgjengere, fortsatte Reiten. Han ønsket imidlertid å si fra at det var beslutninger og forhold i historien som man ikke kan stille seg bak.

I denne sammenheng nevnte han arbeidskonfliktene tidlig på 1930-tallet, blant annet det såkalte Menstad-slaget, og han omtalte bruken av krigsfanger i anlegg på Herøya og Mår, der Hydro var medeier.

– Dette kan vi ikke akseptere, og det må være lov å si at driven etter forretningsmessige mål her kom til å veie for tungt, sa Reiten.

De tuseners innsats

– Skal jeg si noe om hva jeg kanskje synes det er for lite av i den historiske fremstillingen, er det hvordan kompetanse og innsats fra tusener på tusener av medarbeidere i Hydros organisasjon opp gjennom årene har gjort det mulig å få resultatene fram. Det er selvfølgelig ikke bare generaldirektører og ingeniørgenier som skaper en industriell organisme som klarer å hevde seg godt selv i global målestokk, gjennom 100 år. Historikerne gir oss noen glimt inn i Hydro-arbeidernes hverdag og den innsatsen de har gjort, men plassen de får står ikke i forhold til den plass som er blitt selskapets ledere til del, sa Reiten.

Han oppsummerte med å si at de tre bøkene om Hydro beskriver et selskap som kvitterer for tilliten det er blitt vist. Han pekte samtidig på at historien også gir eksempler på at fornyelse og omstilling er kommet for sent.

– Vi ser faktisk mer av det enn at vi var for tidlig ute. Dette bekrefter at vi må være forutseende og gjøre omstillinger med kraft, sa Reiten.

– Det viktigste er at historikerne har hjulpet oss til en dypere forståelse av dette selskapet, avrundet han.