Rafto-forelesningen 2019

Konsernsjef Eldar Sætres forelesning på Norges Handelshøyskole i Bergen
16. oktober 2019

 

NHH og Raftostiftelsen inviterte studenter til den femte årlige Rafto-forelesningen, et arrangement der næringslivsaktører utfordres til å fortelle om dilemma knyttet til menneskerettigheter som de har stått overfor i sin verdikjede. Årets foreleser var Eldar Sætre, konsernsjef i Equinor.

thorolf-rafto-nnh.jpg
Thorolf Rafto. Foto: NHH

Thorolf Rafto

Thorolf Rafto var menneskerettighetsaktivist og professor i økonomisk historie ved Norges Handelshøyskole. Thorolf Raftos stiftelse for menneskets rettigheter ble stiftet i takknemlighet for hans innsats og inspirasjon. 

“Professorer og studenter, kjære venner. Takk for invitasjonen, det er en stor ære for meg å være her i dag. Og selv om jeg ikke gir forelesninger så veldig ofte, må jeg innrømme at jeg har sett veldig fram til dette.

Å få komme tilbake til mitt eget “alma mater” i et rom fullt av unge studenter, er både meningsfylt og inspirerende. Men jeg må også innrømme at det gjør meg ganske ydmyk å snakke til denne imponerende rekken av professorer og forelesere.

Jeg er også ydmyk over å få forelese i Thorolf Raftos navn. Dere visste kanskje ikke at jeg har vært på ganske mange av Raftos forelesninger! Og disse forelesningene var alltid litt av en opplevelse. Nesten uforglemmelig.

eldar-sætre-portrait-ole-jørgen-bratland-3-1-1.jpg
Eldar Sætre, konsernsjef i Equinor Foto: Ole Jørgen Bratland

Jeg husker at jeg var på plass om lag kvart over 10 i auditoriet, klar for forelesning. Men ingen Rafto. Han var alltid litt forsinket – og kom hastende fra en annen avtale med bøker og papirer under armen.

Og så begynte han. Han virket ofte uforberedt i starten, men det var han naturligvis aldri. Han kjente temaene godt og gjennomførte forelesningene med stort engasjement og entusiasme – kombinert med et ganske livlig og fargerikt kroppsspråk.

Og for meg, en ganske beskjeden gutt fra det lille stedet Vartdal på Nordvest-landet, var det virkelig en opplevelse å få delta på Raftos forelesninger.

Så det å stå her – om ikke i det samme auditoriet, men likevel på samme sted, 40 år senere, er både en stor glede og en stor ære. Så takk igjen, for at dere har gitt meg denne muligheten.

Så hvorfor sa jeg ja til å komme hit i dag – hvis vi ser bort fra de privilegiene jeg nettopp nevnte?

Jeg har i hvert fall tre grunner.

For det første: Etter hvert som verden er blitt “mindre” og næringslivet mer globalt, er ikke menneskerettigheter lenger et spørsmål kun for de som interesserer seg spesielt for temaet.

Det er både et etisk og praktisk spørsmål som globale selskaper må forholde seg til, så godt som overalt og hver dag.

For det andre: Måten vi forholder oss til dette på har både en direkte og indirekte effekt på både økonomiske resultater og verdiskaping – det har dermed stor forretningsmessig betydning. Men det som er enda viktigere er at måten vi håndterer dette på sier så mye om hvem vi er som selskaper – og hvem vi ønsker å være.

Og sist (men ikke minst), er det et ønske for meg å vise min takknemlighet overfor pioneren Thorolf Rafto. Han har, som denne dagen og Raftostiftelsen viser, enda større betydning og høyere relevans i dag enn det vi som unge studenter den gang forsto.

Så, i etterpåklokskapens lys, håper jeg at dere, dagens studenter, diskuterer menneskerettigheter som en integrert del av det å drive virksomhet, i langt større grad enn det vi gjorde på 70-tallet. Jeg er overbevist om at dette vil gjøre dere til bedre næringslivsledere i framtiden, og i denne forelesningen vil jeg forsøke å forklare hvorfor.

Jeg vil også snakke om etiske utfordringer, og hvordan vi forsøker å takle dem i Equinor. Og når jeg gjør det vil jeg bruke noen av våre egne erfaringer, blant annet hvordan vi ser på betydningen av lederskap og kultur når det gjelder dette.

Så la oss komme i gang.

Jeg har vært så heldig og privilegert at jeg har jobbet for selskapet vårt i nesten 40 år – mesteparten av tiden med å lede andre. Og som leder i et ganske komplekst forretningsmiljø, er det mye du må forholde deg til: Det er strategier som skal utformes, beslutninger som skal tas, vurderinger som skal balanseres i forhold til hverandre – hele tiden.

Men det som uten tvil er min viktigste erfaring, er hvor stor betydning medarbeiderne våre har, og hvordan vi behandler, respekterer og avhenger av dem.

Equinor er et ganske stort, internasjonalt energiselskap, som genererer og leverer energi til nesten 200 millioner mennesker hver dag.

Vi skaper betydelige verdier, sikrer arbeidsplasser og bidrar til alle de lokalsamfunnene vi har virksomhet i over hele verden. Og alt dette er mulig på grunn av våre medarbeidere.

Equinors framtid avhenger av mange “ting”, der noen også er utenfor vår kontroll. Men hovedsakelig avhenger den av ting vi kan kontrollere. Og den aller viktigste faktoren er knyttet til kvaliteten på ledelse, og den innsikten, engasjementet og de ambisjonene vi har — i tillegg til evnen til å verdsette og ivareta våre medarbeidere.

Derfor må vi hele tiden spørre oss selv:

  • Gir vi som ledere våre medarbeidere like muligheter?
  • Vil alle våre ledere avstå fra fordomsfulle kommentarer til kolleger?
  • Og holder vi samme sikkerhetsstandard i alt vi gjør?

Og hvorfor må vi stille oss disse spørsmålene? Vel, åpenbart fordi de er svært relevante i et etisk perspektiv, men også fordi folk som føler de blir behandlet med respekt og tillit presterer bedre.

Mangfold i tanker, bakgrunn og ideer fører til bedre beslutninger. Og det vil ikke bli noe mangfold hvis ikke dette er basert på respekt for og inkludering av mennesker. Det gir bedre innovasjon og inspirerer oss til å finne bedre løsninger på kompliserte problemer.

I tillegg er det slik at hvis man er kjent for å sette medarbeiderne i sentrum, vil det også være lettere å tiltrekke seg og beholde dyktige folk i selskapet.

Jeg vil gjerne legge til at investormiljøet også har stadig større forventninger til at selskaper har en mer formålsdrevet virksomhet. Og at de kan demonstrere dette formålet gjennom sitt omdømme, åpenhet, informasjon og holdning hos toppledelsen, eller “tone from the top”.

Så forretningsvirksomhet handler ikke lenger bare om hvor mye penger du kan tjene – men også om et bredere engasjement i forhold til samfunn og bærekraft.

Equinor er et verdibasert selskap. Og jeg nøler ikke med å si at vi tror på mennesker.

Derfor er måten vi skaper resultater på like viktig som resultatene vi skaper. Denne holdningen er nedfelt i våre etiske regler (Code of Conduct), og også i resultatstyringssystemet vårt — basert på en 50/50 fordeling.

Vi har definert formålet vårt som å “gjøre naturressurser om til energi for mennesker og framskritt for samfunnet”. Visjonen vår er definert som å “forme energiframtiden”. Vi har sterke verdier: “åpen, samarbeid, modig og omtenksom” – som jeg vil komme tilbake til mot slutten. Og vi har en tydelig strategi – uttrykt i seks kraftfulle ord: “sikker drift, høy verdiskaping og lave karbonutslipp”.

Men for å kunne oppfylle alle disse gode intensjonene trenger vi en sterk kultur. Og hva er kultur?

Nå skal jeg gå litt filosofisk til verks, fordi jeg tror denne filosofien også er relevant for menneskerettigheter. Kultur er nesten som den «usynlige hånden» som dere kanskje har lært om i en annen sammenheng. Den er der, men vi kan ikke se den – akkurat som luft.

Og den er heller ikke skrevet ned noe sted. Men det som er enda viktigere er at kultur er noe du får, uansett, enten du ber om det eller ikke, enten du er bevisst på den eller ikke. Den formes over tid, ikke hovedsakelig gjennom ord og taler, men gjennom konsekvent atferd og handling.

Det handler om de store beslutningene, men enda mer om de små tingene vi gjør – eller ikke gjør – i vårt daglige arbeid. Og det å ha en robust og verdibasert kultur er helt avgjørende for å forme den viktige “hvorfor”-delen av vårt lederskap. Men hva har kultur med menneskerettigheter å gjøre?

Så godt som alt. Ettersom menneskerettigheter er et så omfattende og mangfoldig tema, trenger vi rett og slett en solid kultur for å kunne se og håndtere alle spørsmål knyttet til dette.

La meg forsøke å forklare hvorfor.

Equinor driver virksomhet i noen av verdens mest værharde og krevende omgivelser. Og vi har forretningsaktiviteter i mange land, med store forskjeller når det gjelder sikkerhet, sikring og generelle menneskerettighetsstandarder.

Men uansett hvor i verden vi har virksomhet, er det alltid “sikker drift” som har førsteprioritet. Og vårt engasjement for menneskerettigheter er også rotfestet i det same prinsippet, fordi sikkerhet handler om mennesker. Og det omfatter ikke bare våre egne ansatte, men alle som jobber for Equinor.

Alle som har tilknytning til våre aktiviteter skal møtes med samme respekt og beskyttes mot skade. Måten vi behandler og beskytter våre medarbeidere på er derfor grunnleggende for vår virksomhet – og en forutsetning for å legitimere vår virksomhet og eksistens.

Likevel, og dessverre, ser vi fortsatt tilfeller av brudd på menneskerettighetene. Og det skjer på mange måter. Noen ganger kan det også være svært vanskelig å oppdage, selv når det skjer i vår umiddelbare nærhet.

Etter hvert som vi blir et stadig mer globalt selskap, må vi derfor være enda mer bevisste, lydhøre og observante, og være oppmerksomme på tilfeller der vi også uforvarende kan ha en negativ innvirkning på folk.

Hvis dette skjer, må vi handle. Men jeg har enda større ambisjoner på vegne av selskapet vårt. Jeg ønsker at vi skal ha en sterk Equinor-kultur som støttes av systemer og kompetanse, og som konsekvent søker å hindre at slike ting skjer i utgangspunktet. Altså at vi må være proaktive.

Og siden jeg føler meg ganske modig i dag, vil jeg si dette: Respekt for menneskerettighetene er ikke bare riktig i et etisk perspektiv, men også avgjørende for vår langsiktige eksistens. Derfor må vi ikke bare respektere disse rettighetene, men også arbeide for å fremme dem – innenfor konteksten av vår virksomhet.

Våre etiske regler er derfor krystallklare: Alle som jobber for Equinor, skal behandle alle vi møter med samme respekt og verdighet som vi selv forventer å bli møtt med. Og alle forventes å ha respekt og sikkerhet for mennesker som førsteprioritet.

I 2000 var vi et av de første 30 selskapene som sluttet oss til prinsippene i FNs Global Compact..

I dag er det om lag 13.000 deltakere som har undertegnet dette initativet. I 2011 var vi også blant de første selskapene som sluttet oss til FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. Og siden den gang har styret i Equinor etablert en egen menneskerettighetspolicy som veileder oss i vårt daglige arbeid – og vi bruker også denne som grunnlag for utvikling av mer praktiske verktøy.

Likevel, og til tross for alle disse gode intensjonene og policyene, har vi mye å lære. Og læring begynner med en erkjennelse av at vi kan gjøre en enda bedre jobb – noe som enkelte ganger kan være en krevende oppgave. For jo mer vi leter, jo mer finner vi.

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal si dette (uten å bli misforstått), men kanskje har vi også vært en tanke naive i forhold til virkeligheten – på grunn av vår norske kulturarv? Selv om verden går framover på mange områder, og tilstanden generelt er bedre nå enn noen gang før − er det likevel ting som fortsatt er under betydelig press. Mange land unnlater å beskytte sine innbyggere, og noen tar til og med rettighetene fra dem.

Moderne slaveri er for eksempel en stor global utfordring, som også har relevans i Europa og Norge. Og det er lett å tenke, fordi det er ulike lover, regler og praksis på ulike steder, at disse ulike standardene er akseptable. Det er sant, og mer eller mindre selvsagt, at vi ikke kan forvente eller påtvinge “norske standarder” i alle land. Likevel bør vi i det minste forvente og påtvinge internasjonale standarder. Og selv det er en enorm oppgave.

Derfor jobber vi hardt i hele den store Equinor-familien for økt oppmerksomhet og bevisstgjøring. For å “menneskeliggjøre” mennesker og “avmystifisere” menneskerettigheter. Det betyr for eksempel at vi ikke aksepterer denne typen kommentarer eller praksis:

“Det er slik vi gjør det her til lands”, “de er vant med å jobbe under slike forhold”. “De er ikke vant til å ha slike senger hjemme”, eller enda verre, “vi må oppbevare passene deres, ellers stikker de av”. Og vi har hørt dem alle sammen.

Det er derfor de universelle menneskerettighetene er nettopp det: universelle rettigheter. De gjelder for oss alle. Overalt. Når som helst og hvem som helst. Og det er et ansvar man ikke kan fraskrive seg

I Equinor har vi om lag 22.000 ansatte, som representerer mer enn 100 ulike nasjonaliteter og jobber i 36 land over hele verden.

Hver og en av oss har rettigheter, og hver og en av oss vil også på ulike måter påvirke andre menneskers rettigheter. Olje- og gassinstallasjoner, vindparker og solanlegg som vi driver eller investerer i blir for eksempel ofte plassert i tilknytning til små lokalmiljøer eller fiskerisamfunn. Folk som har bodd i disse lokalmiljøene i flere generasjoner er ofte sårbare og usikre på hvordan våre aktiviteter vil påvirke dem.

Men for oss er det enda mer komplisert, fordi mange av våre internasjonale investeringer drives av partnere i samarbeidsselskaper. Og noen av samarbeidspartnerne våre kontrolleres av statlige myndigheter – ofte i land der menneskerettighetsforholdene generelt er krevende. Og for å gjøre bildet enda mer komplisert: I løpet av ett år kjøper vi typisk varer og tjenester fra nesten 10.000 leverandører, som i sin tur bruker et stort antall underleverandører, som også har underleverandører.

Så dette er Equinors menneskerettighetsunivers. Og målet vårt er som følger: Å gjøre en best mulig innsats slik at menneskerettighetene respekteres — innenfor hele dette universet, inkludert: våre ansatte, de som berøres av vår virksomhet og våre samarbeidspartnere, og også gjennom hele forsyningskjeden.

Og i arbeidet med dette, og i dette universet, står vi ganske ofte overfor grunnleggende årsaker til brudd på menneskerettighetene langt utover det vi kan kontrollere, for eksempel:

Et globalisert arbeidsmarked tilbyr et overskudds-“tilbud” av sårbare arbeidere og en forretnings-“etterspørsel” etter arbeidskraften deres, drevet av presset om å redusere kostnader og leveringstider, og som trues ytterligere av digitalisering. Lokalmiljøene ser altfor ofte at omgivelsene og livsoppholdet deres blir skadet, eller de blir sittende igjen uten sin rettmessige andel av de inntektene som skapes.

Videre ser det ut til at korrupsjon eksisterer mer eller mindre i alle land, uavhengig av økonomisk eller politisk system og utviklingsnivå. Dette skader også vanskeligstilte grupper i uforholdsmessig grad. Når vi så også legger til det enorme tempoet verden endrer seg i, blir det åpenbart at menneskerettighetsarbeidet vårt ikke er noen enkel oppgave som kan løses raskt:

Vi må derfor jobbe systematisk — for å integrere menneskerettigheter i vår normale måte å drive virksomhet på.

La meg gi dere to eksempler på hvordan vi hele tiden må tilpasse oss en ny virkelighet: For det første: I 2015 var det tusenvis av Rohingyaer som flyktet fra Myanmar med båt. Båtene deres kom rett inn i området der vi drev med seismiske undersøkelser. Vi måtte derfor sørge for at den seismiske operatøren kunne redde flyktningene i samsvar med internasjonale standarder.

For det andre: Etter hvert som vi utvider virksomheten vår innenfor fornybar energi, må vi også se nærmere på hvordan vi håndterer potensielle effekter på lokalsamfunnene, enten det gjelder vindparker til havs utenfor Long Island i New York eller Norfolk i Storbritannia, eller solkraftverk i Argentina eller Brasil, for å nevne noen.

Disse eksemplene sier oss også noe annet: At menneskerettighetssituasjonen i enkelte land ikke er noe vi bør, eller kanskje heller ikke kan, endre eller ivareta på egen hånd.

Noen ganger blir vi også spurt om hvordan vi i det hele tatt kan bli i et land der menneskerettighetsforholdene er så krevende.

Og det er klart det er dilemma vi må vurdere når det gjelder dette – på den ene siden at vi indirekte eller potensielt bidrar til å legitimere et tvilsomt lederskap, og på den andre siden at vi oppnår virkelige framskritt for virkelige mennesker.

Vår holdning i slike saker er at vi kan bli dersom vi tror vi klarer å holde våre forpliktelser ved å demonstrere god praksis i et samfunnsansvarlig selskap.

Men samtidig kan vi ikke påta oss ansvaret for andre.

Det er ikke vårt ansvar som selskap. Ikke i henhold til loven, og heller ikke i henhold til FNs veiledende prinsipper.

Det er, og må fortsatt være, et statlig hovedansvar å beskytte menneskerettighetene.

Men når vi velger å gå inn i et land, eller bli der, er det ikke bare fordi vi ønsker å følge opp gode forretningsmuligheter.

Vi ønsker også å bidra positivt til utvikling av medarbeidere, lokalmiljøer og samfunnet som helhet – og alltid med respekt for menneskerettighetene.

Så hvordan går vi til verks – rent praktisk – når det gjelder menneskerettigheter?

For oss handler menneskerettighetsarbeid om å erkjenne, forstå og håndtere risiko.

Og da tenker du kanskje at jeg snakker om risiko for Equinor: at menneskerettigheter handler om å dempe vår selskaps- og omdømmerisiko? Men det er ikke det som er vårt utgangspunkt.

I Equinor definerer vi menneskerettighetsrisiko i tråd med FNs veiledende prinsipper — som risiko for mennesker.

I vår konsernrisikoprosess har vi derfor integrert en egen risikokategori definert som “menneskerettighetsrisiko for mennesker”. … der vi vurderer risikonivået i henhold til alvorlighetskriteriene i FNs veiledende prinsipper, inkludert hvor alvorlig risikoen er, hvor mange som er berørt og i hvilken grad den kan reduseres.

Og deretter har vi erfart at dette arbeidet også har en interessant bieffekt. For vi har lært at det å se nøye etter risiko for mennesker har gjort at vi er blitt bedre til å identifisere risiko for selskapet vårt også.

Derfor gjør vi også virksomheten vår implisitt mer robust.

La meg gi dere noen eksempler: Det å se på sikring fra et selskapsperspektiv innebærer å identifisere behov for å beskytte våre egne medarbeidere og eiendeler.

Men om vi ser det i et “menneske”-perspektiv, må vi også ta høyde for den altfor vanlige risikoen for at leverandører av slike sikkerhetstjenester kan trakassere kvinner i lokalmiljøet. Eller bruke vold mot menneskerettighetsforkjempere. Faktisk er det slik at krav knyttet til oppførsel hos leverandører av sikkerhetstjenester er en av de vanligste årsakene til sivilrettslige krav mot selskaper i vår sektor.

Noen ganger opplever vi også at folk som jobber for leverandører eller underleverandører, eller våre samarbeidsselskaper, kommer med ulike typer protester. Og det ville være lett å se på dette som et kortsiktig produktivitetstap i et forretningsperspektiv.

Men når du spør folk om hvorfor de protesterer, kan du finne ganske alvorlige tilfeller av utnytting — som også kan bli en svært skadelig sak for selskapet. Så i vårt perspektiv går risiko for mennesker og selskap hånd i hånd, og er lettest å identifisere når vi bruker menneskeperspektivet.

Vi har også opplevd at effekten av dette perspektivet – at vi fokuserer på menneskene, har vært spesielt tydelig i forsyningskjeden vår. Når vi lytter mer til enkeltpersoner og fokuserer mindre på de policyene, prosessene og erklæringene leverandørene våre har – så ser vi så mye mer.

For brudd på menneskerettighetene kan faktisk være ganske lett å skjule med håndbøker, policyer og prosedyrer. De kan imidlertid ikke skjules i møtet med virkelige mennesker.

Og som vi har oppgitt i vår siste erklæring i henhold til den britiske loven om moderne slaveri, har vi funnet ulovlige rekrutteringsmetoder, dårlige arbeidsforhold og manglende organisasjonsfrihet. Dette har vi hovedsakelig funnet i bygg- og anlegg-, logistikk- og servicesektoren, helt fra Det fjerne østen til Europa og USA.

Hele hensikten med å komme i kontakt med folk – direkte, og utover bare det å identifisere problemstillinger, er selvfølgelig å forstå hvordan vi kan bekjempe slike problemstillinger, noe som starter med grunnleggende kunnskap.

For eksempel må vi forstå hvordan ubevisste fordommer kan gi seg utslag i ulik behandling av folk. Vi må identifisere mulige tegn til moderne slaveri på arbeidsplasser som domineres av fremmedarbeidere.

Og vi må se om kvinner blir forskjellsbehandlet i lokalsamfunn når nye jobber eller inntekter skal fordeles. Vi har derfor økt opplæringsvirksomheten vår betydelig de siste årene.

Det inkluderer opplæring av ledergruppen min, ingeniørene våre og operatører ute i felten. Og ikke minst: Opplæring av alle våre ledere.

Men, som på mange andre områder i livet: Den mest effektive måten å lære noe på er å gjøre det i praksis. Menneskerettighetsarbeid er ofte svært praktisk og lite glamorøst. Det kan handle om å bytte ut madrasser på en sovesal — fordi de er fulle av lus. Det kan handle om å skaffe gratis WiFi, slik at arbeiderne kan snakke med familiene sine. Eller det kan handle om å få slutt på en leverandørs praksis med å henge ut enkeltarbeidere for brudd på sikkerhetsbestemmelsene.

Generelt opplever vi også at dialogen glir mye lettere når vi går praktisk til verks. Fordi det gir konkrete forbedringer i mennesker liv, selv om de er aldri så små.

Og vi blir både stolte og inspirerte når vi ser at vi kan bidra til å gjøre livet enklere for folk. Så for å oppfylle de stadig større forventningene vi har til oss selv, våre samarbeidspartnere og leverandører, velger vi den strategien vi kjenner best: Vi tar grep i stedet for å snu ryggen til.

Som igjen fører meg tilbake til temaet om og betydningen av kultur.

For å etablere en kultur som respekterer menneskerettighetene må vi følge de fire verdiene våre fullt ut.

Åpen, Samarbeid, Modig og Omtenksom.

De er kjernen i vår historie og vår kultur – de veileder oss, både i vårt daglige arbeid og når vi tar vanskelige forretningsbeslutninger.

Derfor måler og belønner vi våre ledere og ansatte basert på hvordan de lever etter disse verdiene.

Vår forpliktelse om å respektere menneskerettighetene er også innarbeidet i alle verdiene.

Vår første verdi, åpen, er faktisk en forutsetning for å bygge tillit og foreta gode beslutninger og fornuftige vurderinger i denne sammenhengen. Uten åpenhet og noen ganger brutal ærlighet, vet vi ikke en gang hvor vi skal sette inn våre ressurser.

Og her møter vi en stor utfordring, for menneskerettighetssaker er definitivt ikke preget av åpenhet, for å si det mildt. For å få de resultatene vi ønsker, er nøkkelen vår andre verdi, samarbeid.

Vi har «nulltoleranse» når det gjelder sikkerhet. Men vi kommer ikke til å lykkes uten å samarbeide tett med våre samarbeidspartnere, våre leverandører. Om lag 70 prosent av alle arbeidstimene i Equinor blir faktisk utført av leverandører.

Det er derfor veldig viktig å samarbeide med dem, både i planleggingen og gjennomføringen av aktiviteter, både med tanke på sikkerhet og når det gjelder menneskerettigheter.

Vår tredje verdi, omtenksom, er selvfølgelig kjernen i menneskerettighetene. Alle i Equinor har ansvar for å se på alle mennesker som likeverdige. Men det handler ikke bare om ansvar og forventninger.

Vi må også erkjenne at arbeid med menneskerettigheter er vanskelig, det må være systematisk og noen ganger veldig praktisk. Det tar tid, det krever investeringer. Og det er noen ganger veldig vanskelig å finne åpenbare svar på noen av utfordringene vi står overfor, når vi ser at det er så mange dilemmaer, gråsoner og blindsoner, som for eksempel:

Bør vi unngå leverandører som kommer fra land der vi kjenner til utfordringene? Hvordan sørger vi for og kontrollerer at vi faktisk bidrar positivt? Og hva betyr det i praksis å ta ansvar? Hvor langt ned går det?

Det tar meg til vår fjerde verdi, modig. Deretter ønsker jeg å dvele ved et punkt som er veldig viktig for meg: Vi må tørre å stille de vanskelige spørsmålene som kan ha ubehagelige svar. Som selskap har vi ganske enkelt ikke råd til å ikke stille spørsmål, bare fordi det er mer bekvemmelig. Vi må være forberedt på sannheten, og enda mer, på den ubehagelige sannheten.

Vi må skape en kultur der ubehagelige sannheter ikke bare blir akseptert, men ønskes «velkommen». Vi må også skape en kultur der vi tør å si ifra. Alle mine ledere har ansvar for å ønske sannheten velkommen. Og jeg vet at vi kan håndtere sannheten!

La meg til slutt prøve å oppsummere.

Respekt for menneskerettighetene er grunnleggende for Equinor. Det er vesentlig for å kunne legitimere vår virksomhet og eksistens, og prinsippene er innarbeidet i Equinors verdier, i våre etiske retningslinjer og i vår menneskerettighetspolicy. For oss handler det ikke bare om at det er riktig å respektere menneskerettighetene.

Det er også en forutsetning for å være en attraktiv arbeidsgiver, et ønsket investeringsforslag og en lønnsom virksomhet. Vi står overfor mange utfordringer og dilemmaer på tvers av våre aktiviteter og prosjekter, og kanskje enda flere i framtiden. Men ved å arbeide systematisk og konsekvent, uten en sluttdato, mener vi at vi kan utføre vår virksomhet på en måte som respekterer menneskerettighetene.

Som et stort globalt selskap ønsker vi å vise vei på mange områder. Vårt arbeid med menneskerettigheter er definitivt et område der vi prøver å bli stadig bedre. Men vi er også ydmyke overfor utfordringen, og vi vet at i virkeligheten er det grenser for hva vi kan oppnå alene.

Og dersom vi mener at vi er gode på det, må vi tro om igjen.

Jeg er veldig stolt av det arbeidet vi har gjort, men samtidig er jeg ikke fornøyd. Og jeg mener at det er den eneste måten å unngå å bli selvtilfreds på.

Jeg må innrømme at da jeg studerte her forstod jeg ikke alltid hva Thorolf Rafto snakket om.

Det var først da jeg ble konsernsjef at jeg virkelig verdsatte det.

Så, takk, Thorolf. Og takk til dere for oppmerksomheten.