8800 kilometer med rør på havbunnen gjør Norge til en stabil leverandør av energi til Europa. Kan de også få en nøkkelrolle i det grønne skiftet?
Møblene var knapt på plass da Statoil holdt sitt første styremøte. Det som til gjengjeld var på plass, var iveren etter å komme raskt i gang. Det ble stor diskusjon under agendaens siste punkt, eventuelt. Der sto det: Statlig deltakelse i en oljerørledning fra Ekofiskfeltet.
Rørledningen det var søkt om skulle legges av amerikanske Phillips Petroleum, operatør på Ekofisk. Oljen skulle føres til kysten av England, mens gassen skulle føres til Tyskland. Det lå i kortene at framtidige olje- og gassfunn ville kunne benytte de samme rørledningene, derfor var dette også viktig for det ganske så ferske statsoljeselskapet. Administrerende direktør i Statoil, Arve Johnsen, argumenterte for statlig deltakelse: Rørledningene blir de nye motorveiene, og det er viktig å være med å bestemme hvem som kan bruke dem og til hvilken pris.
Dette var for 50 år siden, den 5. desember 1972. Arve Johnsen ble møtt med skepsis, men vant til slutt fram. Da våren kom fikk Norge sitt første oljerørselskap, likeverdig eid av Phillips-gruppen og Statoil.
Den neste store oppgaven var ilandføring, for å skape arbeidsplasser her hjemme. Norske politikere ønsket å koble rørledningene til Norge, så oljen og gassen kunne gå videre herfra til markedene i Europa. Det ble for første gang mulig ved Statfjord-funnet, men en stor utfordring gjensto: Norskerenna. En ugjestmild kløft langs Norges kyst der rørledningen måtte ned på over 300 meters dyp.
I 1985 kunne den norske kontinentalsokkelen, Norge og Europa endelig kobles sammen. Utbyggingen skjedde i takt med nye funn. Store funn. I dag har vi verdens største rørsystem under vann. 8800 kilometer med høyteknologiske motorveier som gjør Norge til en stabil leverandør av energi til Europa.
Men hva nå?
Nå står vi i vår tids største utfordring, klimakrisen. Equinors ambisjon er å fortsette å levere energi til samfunnet med lavere utslipp over tid og netto null innen 2050. Sammen skal vi utvikle ny energi, og vi skal utvikle ny industri. Hvilken betydning har dette for alle rørene der nede på havets bunn?
Europa vil trenge gass i mange år framover. Støttet av en velutbygd infrastruktur kan vi i framtiden bruke gassen til å utvikle hydrogen eller ammoniakk, og CO₂ fra gassen kan vi fange og lagre trygt under havbunnen.
Det har vært mye rør de siste 50 årene. Heldigvis vil vi nesten si. De gir trygg og sikker energiforsyning og vil fortsette å bidra til utslippskutt i Europa.
