Den britiske energirevolusjonen

Holborn, London: Det var her det hele startet for 140 år siden. I området mellom Soho og City of London ekspanderte slumområdene raskt på slutten av 1800-tallet. Men Holborn var også der moderne industrihistorie skulle skrives. Oppfinneren Thomas Edison klarte for første gang å lage elektrisitet fra kull.

Fra kraftverket Holborn Viaduct, også kalt Edison Electric Light Station, ble det mulig å forsyne byens gatelys med strøm. Med den nye kraften gikk den industrielle revolusjonen inn i en helt ny fase. Storbritannia – allerede en ledende industrinasjon – ble også ledende innen kullkraftutvikling.

Dette var begynnelsen på en historie om økonomisk vekst og velstand. Men det var også begynnelsen på menneskeskapte klimagassutslipp.

I 2023 pågår det et arbeid med å finne løsninger for å redusere utslippene.

I dag er kullforbruket i Storbritannia betydelig redusert. Nedgangen startet med økt bruk av olje og gass – og senere inntak av nye energikilder og økte CO₂-avgifter. For øyeblikket utspiller det seg en ny energirevolusjon bak kulissene. Nasjonen har som mål å forbli en mektig industrinasjon, med netto nullutslipp av klimagasser i 2050.

Jobben er krevende. Og som en betydelig energileverandør til Storbritannia, er Equinor sterkt involvert i reisen mot 2050.

Fra kontoret sitt nær Paddington Station i London sentrum holder Alex Grant en fullstendig oversikt over Equinors aktiviteter i Storbritannia. Grant er landssjef for Equinor. Han tror det blir vanskelig å kutte utslippene i tråd med ambisjonene. Han mener imidlertid fortsatt at det er viktig.

«Alternativet er verre og dyrere. Jeg tror samfunnet vil akseptere kostnadene», sier han.

Siden Equinor ble etablert for mer enn 50 år siden, har båndene til Aberdeen – og Storbritannia generelt – vært betydelige. Storbritannia var en av Equinors første og viktigste kunder og partnere.

«Vi vokste som et selskap mens vi jobbet med noen av Storbritannias industrimestere. Vi har nå vår egen virksomhet i Storbritannia, hvor vi leverer rundt 30 % av landets olje og gass, sier Grant.

I dag driver Equinor sine britiske olje- og gassressurser fra Aberdeen. Mariner, oljeprosjektet som ble oppdaget på begynnelsen av 1980-tallet, er et av feltene. Equinor utvikler også sitt neste store offshoreprosjekt herfra: Rosebank.

Rosebank kan utløse investeringer på om lag 8,1 milliarder GBP. Olje- og gassfeltet forventes å generere om lag 1600 arbeidsplasser i utbyggingsfasen. Bare i Storbritannia vil toppsysselsettingen for direkte, indirekte og induserte jobber utgjøre nesten 1200.

På toppen av det, ved å designe Rosebank som en lavutslippsinstallasjon drevet med fornybar energi, tror Equinor at feltet kan utvikles som en del av den britiske regjeringens North Sea Transition-avtale. På denne måten kan Rosebank bringe sårt tiltrengt energisikkerhet og investeringer til Storbritannia samtidig som den støtter Storbritannias netto nullmål.

Men samtidig er det noe på gang i Aberdeen. Europas oljehovedstad går over til Europas energihovedstad.

Vindturbinene utenfor byen symboliserer at den nye industrien er på vei. Mens de fortsatt er avhengige av olje og gass, går Storbritannia og energiindustrien fra fossil energi til fornybar energi og grønn teknologi.

Felicity Wann, en operasjonsleder for Dogger Bank, Port of Tyne, har en bemerkelsesverdig historie. Familien hennes er fra området, og bestefaren hennes jobbet i kullindustrien på den tiden. I dag er hun med på å forme den fornybare fremtiden fra nøyaktig samme område.

Når vi flytter noen timer sørover til Norfolk, har fremtidige energiløsninger allerede begynt å dukke opp i horisonten. Sammen med partnere har Equinor utviklet to havvindparker utenfor kysten av Norfolk. Rundt 750 000 britiske husstander forsynes med fornybar kraft herfra. Og dette er bare begynnelsen.

«Equinor vil i økende grad levere mer havvind, mer hydrogen, mer karbonfangst og -lagring, kraftproduksjon og batterilagring — mer eller mindre hele spekteret av en bred, dekarbonisert energi — for å hjelpe Storbritannia på veien mot netto nullutslipp,» sier Alex Grant.

Peterhead: Omtrent 40 minutters kjøring fra Aberdeen ligger den søvnige fiskerbyen Peterhead. Men området rommer mer enn fiskere. Rett utenfor kysten finner vi noe av en revolusjon.

Dette er Hywind Scotland. Verdens første flytende havvindpark.

Ettersom vannet i de fleste av verdens havområder er for dypt til å plassere vindturbiner på havbunnen, må turbinene kunne flyte. Samtidig må kostnaden for flytende havvind ned betydelig for å være lønnsom. Da vil det være mulig å hente ut den sårt tiltrengte kraften fra havvind. Men noen må ta de første skrittene.

Regionen huser oljeraffinerier, kjemisk industri, gasskraftverk og biodrivstoffanlegg, for å nevne noen.

Under kornåkrene strekker gassrørledninger seg milevis til kysten Easington-terminalen. Norsk naturgass strømmer gjennom disse ledningene.

Storbritannia har lenge vært en industrinasjon. Tungindustrien må avkarboniseres hvis verden skal nå sine ambisjoner om å kutte utslippene for å nå klimamålene. Dersom Storbritannia ikke lykkes med å fjerne utslippene fra Humber, vil heller ikke klimamålene nås.

Kan nye løsninger gjøre Storbritannias største industriklynge utslippsfri?

London, 2023: Trafikken beveger seg raskt gjennom gatene tidlig på morgenen. Gatelysene er fortsatt på, og dagen har startet. Storbyens utslipp er betydelige. Et av tiltakene som nå vurderes er om CO₂ fra Londons søppel kan lagres under bunnen av Nordsjøen. Det britiske renovasjonsselskapet Cory skal se på muligheten for å lagre 1,5 millioner tonn årlig i Northern Lights-deponiet på norsk kontinentalsokkel. CO₂-en skal fanges opp fra avfallsforbrenningsanlegg ved Themsen i London, og målet er at prosjektet skal være i gang innen 2030. Dette vil gi en betydelig reduksjon av CO₂-utslippene fra ni-millionersbyen London.

«Global oppvarming er et globalt problem. Alle er avhengige av hverandre, og vi må jobbe sammen for å nå netto null i 2050», sier Alex Grant.

For å lykkes med dette må vi gjøre som Thomas Edison – tenke nye tanker og utvikle nye bransjer.