Når Gassforhandlingsutvalget legges ned for godt fra årsskiftet, må de enkelte oljeselskapene forhandle direkte med kjøpere i inn- og utland. Hydros gassdirektør Olav Skalmeraas frykter ikke konkurransen.
Gassforhandlingene med Polen i sommer var de siste som ble ført i Gassforhandlingsutvalgets regi. Riktignok var GFU etter påtrykk fra Brussel blitt midlertidig opphevet allerede 1. juni i år, men forhandlingene med Polen var innledet lang tid tilbake og omfattet et land utenfor EØS-området. Fra 1. januar 2002 tilhører imidlertid GFU, som EU har hevdet hemmet konkurransen i markedet, norsk oljehistorie.
Gassforhandlingsutvalget, som de seneste årene har bestått av Hydro og Statoil, har forhandlet fram alle avtaler om salg av norsk gass på vegne av rettighetshaverne siden opprettelsen i slutten av 80-årene. I tillegg etablerte myndighetene i 1993 et forsyningsutvalg med representanter for alle selskaper som har eierandeler i gassfelt på norsk sokkel. Tanken var at Forsyningsutvalget skulle ivareta de enkelte selskapenes lisensinteresser, mens GFU konsentrerte seg om forhandlingene.
Mange har sett på GFU som en garantist for sikkerhet og langsiktighet i gassleveransene fra norsk sokkel. Gassavtaler kan strekke seg over 20 år og omfatter infrastruktur til milliarder av kroner. Både kjøper og selger ville være best tjent med at slike gassavtaler inngås mellom to sterke parter, er det blitt hevdet – med henvisning til at investeringsviljen med tiden kan bli svekket ved at rettighetshaverne på hvert enkelt gassfelt har frihet til å forhandle direkte med små og store gasskjøpere på Kontinentet. For hvem vil vel ta risikoen med å investere milliarder i utbygging av nye gassfelt og infrastruktur uten mangeårige avtaler med godt etablerte distribusjonsselskaper?
"Vi har kompetansen"
Olav Skalmeraas frykter ikke utviklingen. Han ser nye muligheter i det liberaliserte gassmarkedet i Europa og i Storbritannia.
– Dette gir oss helt nye muligheter til å øke verdien av gassporteføljen vår. Med den bakgrunnen og erfaringen som Hydros ulike virksomheter har i konkurranseutsatte markeder, ser jeg ingen grunn til at vi ikke skal lykkes også her. Dessuten har Hydro Energi i lengre tid operert i det liberaliserte kraftmarkedet i Norden og er engasjert i gassalg i nedstrømsmarkedene i Storbritannia og Nederland.
De norske gasselgerne kan ikke lenger opptre samlet overfor store aktører, som Ruhrgas i Tyskland eller Gaz de France i Frankrike, som de over lang tid har bygd opp et godt forretningsforhold til, erkjenner Skalmeraas. Men i et liberalisert marked vil også nye kunder komme fram, påpeker han:
– Industribedrifter og distribusjonsselskaper ønsker ikke lenger å være avhengig av én eneste leverandør, de vil ha valgmuligheter.
At de store gasselskapene samtidig er eiere av transportsystemene, skal ikke forhindre fri konkurranse, mener Skalmeraas. Det er ventet at flere selskaper vil skille ut transport fra handelsvirksomheten. I Nederland har Hydro allerede skaffet seg et godt fotfeste i gassmarkedet etter at det ble åpnet for fri konkurranse, sier Skalmeraas som ser positivt på utfordringen.
– Visst er dette et krevende marked. Men vi skal ikke levere gass til Frau Schmidt; vi skal selge til store industrikunder, gasskraftverk og distribusjonsselskaper. Å begi seg inn i et massemarked som husholdningsmarkedet vil kreve enormt med ressurser. Vi kan heller ikke se at vi har noen fortrinn framfor andre i dette markedet.
– Innenfor de andre markedene har vi imidlertid gode forutsetninger for å lykkes. Dette ser jeg fram imot; det skal bli spennende!