Skip to Content
no
Arve Johnsen.

Arve Johnsen til minne

Arve sa ofte at forskjellen mellom det mulige og umulige var et spørsmål om tid. Selv ble han et eksempel på et menneske som brukte sin tid på jorden usedvanlig godt.

Bjørn Vidar Lerøen, forfatter
Bjørn Vidar Lerøen

Nekrolog av Bjørn Vidar Lerøen

Desember 2023: For mange år siden sa Arve Johnsen til meg at han hadde lagt planer for sitt arbeidsliv frem til han fylte 90 år. Det som deretter måtte komme, ville han ta som avspasering og bonus. Det manglet bare to fattige måneder på at han skulle nå 90 års-merket. 6. desember var et usedvanlig innholdsrikt liv slutt. Arve Johnsen sovnet stille inn med sine nærmeste omkring seg.

Gjennom et langt liv som høyt profilert offentlig person, var han ekstremt opptatt av at familielivet ikke skulle bli tema i pressens kjendisspalter. Det var likevel mange som opplevde at de fikk knytte kjennskap og vennskap med ham som ble en av det forrige århundrets største samfunnsbyggere.

Arve Johnsen ble født i Borre i Vestfold 18. februar 1934. Familien flyttet senere til Hedmark, der hans far ble stasjonsmester på Stange stasjon. Han søkte utdannelse bredt og ambisiøst og ble siviløkonom fra Norges Handelshøyskole i Bergen og jurist fra Universitetet i Oslo

Ingen har satt sterkere preg på utviklingen av Norge som olje- og gassnasjon enn Arve Johnsen. Hans livsverk ble oppbyggingen av Statoil, dagens Equinor. Han var rett mann i rett tid. Da Norge gjorde sitt første kommersielle oljefunn på Ekofisk, like oppunder jul i 1969, var Arve Johnsen formann i Arbeiderpartiets industripolitiske utvalg. I den kapasitet leverte han sommeren 1970 en innstilling der han trakk opp hovedlinjene for det han og utvalget mente måtte bli hovedlinjene i utformingen av en norsk oljepolitikk. To år senere var etableringen av Den norske stats oljeselskap – Statoil – en realitet. I mellomtiden utspant det seg stor politiske dramatikk.

Regjeringen Borten hadde ment at statsdeltakelsen i den nye industrielle virksomheten som vokste frem på kontinentalsokkelen måtte skje gjennom et statlig holdingselskap.

Våren 1971 gikk den borgerlige koalisjonsregjeringen i oppløsning. Arbeiderpartiet dannet mindretallsregjering med Trygve Bratteli som statsminister. Finn Lied ble industriminister. Han tok med seg en ung salgssjef fra Norsk Hydro som statssekretær, Arve Johnsen. Det ble avgjørende for veien videre. Staten skulle ha en aktiv rolle. Det resulterte i forslaget om å etablere et statlig operativt oljeselskap, noe Stortinget ga sin enstemmige tilslutning til i juni 1972.

Så kom høsten med den første folkeavstemning om Norges forhold til EU. Regjeringen tok konsekvensen av folkets nei og gikk av. Den unge statssekretæren i Industridepartementet ble arbeidsledig. Han kunne selvsagt gå tilbake til sin jobb i Norsk Hydro. Slik ble det ikke. Statoils styreformann Jens Chr. Hauge ville ha Johnsen som sjef for det nye statsoljeselskapet. Slik ble det. Arve Johnsen ble ansatt som sjef for Statoil mede følgende beskjed fra Hauge: Dette blir din livsoppgave.

Arve Johnsen i Stavanger

En sjelden kombinasjon av visjon og handlekraft

Johnsen gikk til sitt livsverk med kraft, kunnskap og kjærlighet. Han erklærte følgende familieutvidelse: Jeg har fire barn, tre døtre med Tove og så Statoil.

Da Arve Johnsen ble tvunget til å gå av som sjef for Statoil i 1988, som følge av milliardoverskridelser i utvidelsen av raffineriet på Mongstad, hadde han sørget for å gi sitt fjerde barn en oppvekst som gjorde selskapet levedyktig og robust. Fundamentet var på plass. To viktige operasjoner var sikret med feltene Statfjord og Gullfaks, den dype Norskerenna var krysset med rørledning og store mengder gass var solgt, først og fremst fra Troll. Listen over det som Arve Johnsen omtalte som strategiske høydedrag er lang.

Arve Johnsen var i besittelse av en sjelden kombinasjon av visjon og handlekraft. Dette gjorde ham respektert og elsket av en ung generasjon som fylte plassene i det raskt ekspanderende statsoljeselskapet. Men dette gjorde også selskapets leder omstridt. Statoil ble i økende grad gjenstand for strid. Kritikken ble rettet mot selskapets privilegier, raske vekst, dominerende rolle og makt. Den store politiske konfrontasjon og revisjon kom med Willoch-regjeringen i 1981. Det første til vingeklippingen av statsoljeselskapet. Selskapet kjempet innbitt mot reformen, men måtte gi tapt.

Så fulgte Mongstad og Johnsens fall. Som 54 åring trakk Arve Johnsen seg tilbake. Han søkte tilhold på Drammensveien, i et lite gult hus med Det norske vitenskapsakademi og den russiske ambassaden som naboer. Her hadde han i alle år sitt kontor. For et par måneder siden ringte han meg og sa at han nå avviklet kontoret. Alderen krevde sitt, helsen skrantet, men tanken og formuleringsevnen var like klar.

Fra sitt kontor på Drammensveien hadde han sitt virke, som advokat, som rådgiver, som styremedlem, samfunnsaktør og forfatter. Han leverte tre bøker som beskriver hans virke i oljeselskapet med sterke synspunkter på egen tid og fremtid. Han uttalte seg kritisk om at selskapet gikk på børs. Han stoppet det første forsøk på fusjon mellom Statoil og Hydro. Han var sterkt kritisk til salg av bensinstasjonene, for han trodde på ideen om det integrerte oljeselskapet. Han gikk sterkt imot navneskiftet fra Statoil til Equinor. Men han hadde også evnen til å forsone seg med det vi kaller utvikling, og han sluttet aldri å være stolt over og glad i sitt fjerde barn.

Arve Johnsen kastet aldri bort tid og penger på det han mente var unødvendig. Han var preget av moderasjon i det liv han levde. Han forente på en overbevisende måte viljen til å gå i striden for det han trodde på og å vise vennlighet og omtanke for de han møtte på sin vei.

Arve Johnsen ruver i det samfunnet vi har kunnet skape fra de rike energiressursene som vi har hentet og fortsatt vil hente fra havbunnen langs vår lange kyst. Vi møtte utfordringer og løste oppgaver i teknologiens yttergrense. Arve sa ofte at forskjellen mellom det mulige og umulige var et spørsmål om tid. Selv ble han et eksempel på et menneske som brukte sin tid på jorden usedvanlig godt. Og i lys av sitt eget sitat «døm oss etter hva vi gjør og ikke etter hva vi sier», må vi si at de resultater som Arve Johnsen skapte står seg godt, for ham selv og for fellesskapet.

Bjørn Vidar Lerøen