Nå endrer vi takten for hvordan vi skal jobbe på norsk sokkel. Vi må lete mer, jobbe raskere og mer standardisert, og samarbeide tettere. Rett og slett gjøre som Eirin.
Eirin høres kanskje ut som et menneske, men det er et felt i området rundt Gina Krog, om lag 250 kilometer vest for Stavanger. Det ble først oppdaget i 1978 da vi undersøkte området rundt funnet av Sleipner Vest, men den gang ble feltet sett på som altfor lite.
Eirin ble rett og slett en “David” mot datidens enorme “Goliat”-utbygginger, og klarte ikke å vinne frem til å bli satt i produksjon den gangen. Men nå har tidene forandret seg, og det er de små prosjektene som er i fokus. Rett og slett fordi vi ikke regner med å finne flere store felt. Da må vi bygge ut de mindre feltene rundt installasjonene vi allerede har.
Derfor samlet vi et team i 2023 som skulle gyve løs på jobben med å utvikle Eirin på ny. Det var ingen enkel oppgave. De måtte jobbe raskt, samarbeide tett, håndtere mye økonomisk usikkerhet og hadde et stramt tidsskjema å gå på. Større feltutbygginger har vanligvis tatt opp til 10 år. På lille Eirin fikk laget maks tre år.
Da må man starte på tegnebrettet.
Inge Holla, teknisk ansvarlig for utbygginger på havbunnen (subsea) på Eirin satte seg ned med en kollega og tenkte “hvordan ville vi gjort dette?”. Begge to hadde lang driftserfaring, og satte seg ned ved tegnebrettet. Bokstavelig talt.
– Vi tegnet brønnrammer, sikkerhetssystemer, antall brønner og så videre, alt basert på tidligere driftserfaring, forteller Inge.
Disse tegningene kommer vi til å få mye bruk for fremover. Mindre feltutbygginger som Eirin, såkalte “tiebacks”, skal vi gjøre mye av i årene som kommer.
Vi planlegger hele 75 innen 2035 for å nå produksjonsmålene vi har satt. Det betyr at vi må gå fra 2-3 til 8 i året. Et virkelig taktskifte.
– Nå er det ganske morsomt å tenke tilbake på at fremtidens arbeidsmetode for norsk sokkel fikk plass på et A4-ark, forteller Inge.
For å finne mer må vi lete mer og jobbe raskere
En viktig del av strategien er å lete mer i områder hvor vi allerede har installasjoner. Eirin ligger tett på Gina Krog, og ved å bygge ut Eirin slipper vi å bygge nye plattformer og forlenger heller levetiden på installasjonen vi har.
Men vi må jobbe raskt, og det å holde tempoet oppe blir ekstremt viktig. Da må vi heller ta kalkulerte risikoer og velge bort enkelte ting som ikke vil lønne seg i det lange løp. Som for eksempel å velge bort å lage en reservoarmodell før vi tar investeringsbeslutning.
Eirin er et felt med begrenset med data. Vi har kun én letebrønn og med så få data er det viktig å prioritere hva som må gjøres og hvilken betydning det har for usikkerheten. Har du ikke nok data må du enten samle inn mer eller gå videre med det du har.
Annika Therése Ulfsdotter Heggheim
Geolog
På Eirin har det vært helheten og den korte tidsfristen som styrte skuta. Da må du tenke litt annerledes.
– Du kan ikke være en perfeksjonist på hver minste detalj. Man må finne balansen mellom det som er «godt nok» og får helheten til å fungere, legger Annika til.
Akkurat denne balansen preget hele prosessen. Med en tidsfrist som pustet dem i nakken var de raske beslutningene å finne i alle ledd.
Fremtidens arbeidsmetode på norsk sokkel
Vi har satt oss som mål å holde produksjonen på norsk sokkel i 2035 på samme nivå som i 2020. Dette gjør vi for å opprettholde både arbeidsplasser og verdiskaping i Norge, og for å kunne levere sikker energi til Europa.
Det kommer til å kreve mye av oss. Vi må:
Lete mer og ha en raskere utbygging rundt eksisterende felt
Redusere kostnader gjennom enklere og mer standardiserte løsninger
Sørge for en sikker drift og videre kutt i utslipp
Signerte kontrakter før vi visste hva vi skulle lage
– Noen ganger måtte vi inngå kontrakter før vi var helt sikre på hva vi skulle lage, men vi definerte det godt nok til at leverandørene kunne begynne. Vi var alle enige om at «alt er ikke klart, men vi finner ut av det underveis», forklarer Inge.
Og «underveis» dukket stadig vekk opp. Da ble det ikke enorme beslutningsprosesser med mange steg som tar månedsvis, men heller raske møter og diskusjoner med fagfolk som var unnagjort på noen dager.
– Vi måtte overbevise noen erfarne Equinor-eksperter med 30–40 års erfaring om at det kom til å gå bra, og at hvis de bare justerte litt på kravene sine, ville det løse en enorm floke for prosjektet, smiler Inge.
Disse korte prosessene har lagt grunnlaget for det Inge kaller en tett og svært god dialog med fagfolkene. Men selv om det har gått relativt fort, har sikkerheten alltid vært i førersetet.
– Vi har lang og god driftserfaring, og sammen med ekspertene har vi aldri tatt noen sjanser når det gjelder sikkerheten. Det er viktig å presisere. Sikkerheten kommer alltid først, legger han til.
Eirin blir koblet opp til Gina Krog, og bidrar til å forlenge levetiden på plattformen med flere år.
Standardisering er den nye ingeniørkunsten
Ruth Austvoll Larsen har jobbet som flerfaseingeniørpå prosjektet, og jobbet for å sikre at alt flyter som det skal mellom brønnen og plattformen. For å få til fungerende design i rett tid til rett kost så er det viktig med samarbeid på tvers i alle disipliner, tenke litt nytt og utfordre standard design.
For eksempel er det normalt med vanlige stålrør på havbunnen for å frakte olje og gass opp til plattformen. Men de fant raskt ut at det ikke var mulig å skaffe dette i tide, og da måtte de tenke litt annerledes.
– Da endte vi med å gå for fleksibel rørledning, som aldri har blitt brukt på et slikt prosjekt før. Det krevde gode løsninger mellom de ulike disiplinene og litt overbevisning av ulike eksperter for å finne et systemdesign som ville fungere, forteller Ruth.
Løsningen ble litt ekstra trykksikring for å beskytte røret, og litt mer omfattende operasjonsprosedyrer.
Kombinasjonen er kanskje ikke standard nå, men fordi vi tenker litt utenfor boksen og bruker løsninger vi vet kan fungere, kan det kanskje bli standard etter hvert.
Ruth Austvoll Larsen
Flerfaseingeniør
Der ligger en annen kjerne i hvordan vi må endre måten vi jobber på. Tidligere kunne vi ta oss råd til spesialløsninger på ulike områder, men nå må vi bruke det som er «hyllevare». Løsninger som allerede finnes og som vi kan ta “rett fra hylla”.
Det betyr ikke at tiden for stor ingeniørkunst er forbi. Den har bare endret seg litt.
– For at vi skal klare å bygge ut alle disse «småpyttene» som de mindre feltene er, må vi bygge på eldre installasjoner som allerede fins. Da har vi ulike teknologier og byggeklosser, og det spennende er å få alle disse til å snakke sammen, sier Inge.
Standardisering og bruk av tilgjengelige løsninger gjør det mulig å gjennomføre prosjekter både raskere og rimeligere, samtidig som ingeniørkompetansen brukes på nye måter.
Vi må samarbeide på tvers
Det å jobbe på denne måten, krever at må man være en person som tåler å leve med litt usikkerhet. I tillegg må du være åpen og løfte blikket, forteller Annika.
Hun kom inn 1,5 måned etter prosjektstart i 2023, og tenkte «hvordan i all verden skal dette gå». Da var det bare å brette opp ermene og sette i gang. Heldigvis er hun generelt positiv og åpen av natur.
Du må kunne se andre fagfelt og like å sette deg inn i hva de gjør og hva de trenger for å kunne levere. Og du må kunne både spørre og forklare hvorfor ting er som de er, og godta at hovedmålet er å få produksjonen og brønnen i gang.
Annika Therése Ulfsdotter Heggheim
Skal vi få til disse avanserte operasjonene trengs den rette miksen av folk. Man kan ikke bare ha de som kun ser løsninger.
– For å kunne jobbe raskt og finne gode løsninger så trenger vi velfungerende team med både folk som ser totaliteten og de som dykker ned i detaljene og stiller gode kontrollspørsmål, sier Ruth.
De har brukt mye tid på at de ulike fagfeltene i teamet skal forstå hverandre, slik at de lettere kan stille gode spørsmål og jobbe mot det samme målet. Tverrfaglig samarbeid og en åpenhet for usikkerhet vil bli sentralt fremover i en tid hvor alle må bidra og forstå hverandres roller.
Karusellkontroller
Viser nummer 1 av 4
Alle jobber mot samme mål
Usikkerhet og raske beslutninger er det ikke bare vi i Equinor som må leve med og håndtere. Det må alle samarbeidspartnerne våre også.
Vi har hatt felles forståelse for hva som er målet og hvordan vi må jobbe. Da har det vært mindre skummelt å gå inn med et umodent scope. Vi kan justere det underveis, fordi vi sitter alle i samme båt og må løse oppgavene i tide.
Anders Lindaas Bringedal
prosjektdirektør, Eirin
Eirin-prosjektet har fått god hjelp fra alle; fra vår egen driftsorganisasjon, partnere, leverandører og myndigheter. Alle har jobbet mot samme mål og hjulpet prosjektet i land.
– Det å ha partnerne tett på tidlig, har vært en nøkkel for Eirin. Når relasjonene var etablert, var det veldig lett å fortsette samarbeidet. Vi visste hva vi kunne forvente av hverandre, hva som var i fokus og de torde å spørre når noe var uklart.
Det er alltid et snev av usikkerhet ved slike utbygginger, men et viktig poeng ved Eirin er at nedsiden er lav, mens oppsiden er høy. Enkelt forklart er risikoen lav. Vi får igjen investeringene selv om produksjonen blir lavere enn forventet, og god avkastning dersom feltet produserer som forventet eller bedre.
Det å jobbe på Eirin har vært veldig spennende fordi vi har blitt utfordret til å gjøre det annerledes, hatt stor frihetsgrad, og ambisjonene som ble lagt var svært høye. I tillegg har de samme folkene fulgt prosjektet fra start til slutt. Da kjenner du på et helt annet eierskap til risiko og jobben du gjør enn om du bare tar over noe andre har startet, forteller prosjektdirektør Anders.
Abonner på magasinhistoriene våre og møt menneskene bak ideene – og utforsk historiene bak overskriftene. Du vil motta nye historier på e-post og du kan melde deg av når som helst.
