Skip, lager og rør – og en helt ny industri

– Jeg kjenner jo på det. Å sikre at vi klarer å ta vare på kloden og bidra til en framtid for neste generasjon, det er viktig. Derfor føles det ekstra meningsfylt for meg å jobbe med det jeg gjør.

Knut Mathias er oppvokst tett på naturen i fjordlandskapet i Ryfylke i Rogaland. Interessen for matematikk og fysikk kom tidlig, og førte han i retning av ingeniørstudier og arbeid innen olje og gass. Med 18 års fartstid i Equinor, har han hatt flere ulike roller og jobbet med en rekke forskjellige prosjekter.

I en miljøengasjert familie, har jobben hans ført til mange diskusjoner rundt middagsbordet. Etter at han begynte å jobbe med karbontransport og -lagring, opplever han å ha «steget litt i gradene». Men det betyr ikke at de kritiske spørsmålene har tatt slutt. Tvert imot. For er ikke karbonfangst og -lagring bare med på å legitimere det å fortsette å slippe ut CO₂? Og hvorfor puttes ikke pengene inn i fornybart i stedet?

Ettermiddagssola skinner i Øygarden. I likhet med delegasjoner fra Japan og Belgia, har vi tatt turen til den lille kystkommunen 50 kilometer nordvest for Bergen. Foran oss, forbi et kraftig sikkerhetsgjerde, ser vi rett på en avansert konstruksjon, bestående av tolv skinnende blanke sylindre som rager 32,5 meter over bakken og som er tilkoblet et avansert rørsystem. På innsiden: utslipp fanget hos europeisk storindustri.

Både vi og de dresskledte delegatene er her for å besøke Northern Lights Det nyoppførte anlegget er et joint venture-partnerskap mellom Equinor, Shell og TotalEnergi, og er verdens første kommersielle anlegg for transport, mottak og permanent lagring av CO₂. Etter mange år med planlegging og bygging, er anlegget nå åpent og klart til å ta imot rundt 1,5 millioner tonn CO₂ årlig, som vil fraktes til anlegget i store skip fra industrianleggene hvor utslippene har blitt fanget.

– Herfra går et rør ut i havet og 2600 meter ned under havbunnen, der forholdene med porøs sandstein er spesielt godt egnet for å injisere flytende CO₂. Over dette ligger det skifer, en tett bergart som holder CO₂-en på plass, forklarer Knut Mathias. 

I møte med kritikken er han sikker i sin sak. Klimaendringer er en global utfordring, og skal vi klare å oppfylle målene i Parisavtalen, vil det kreve enorme reduksjoner i globale CO₂-utslipp. Størrelsen på utfordringen og behovet for hastighet, betyr at en satsning på fornybar energi alene, ikke gjør at vi kommer i mål. Enten vi liker det eller ikke, må fornybare energiformer kompletteres, blant annet med lavkarbonteknologier. Særlig er Knut Mathias opptatt av næringene som ikke har mulighet for å redusere klimagassutslippene sine på andre måter.

– Sementproduksjon, stålverk og avfallsforbrenning er tre industrier som på engelsk ofte beskrives som «hard-to-abate», altså industrier som rett og slett ikke kan elektrifiseres. For vi trenger å bygge bruer og hus, også i et lavkarbonsamfunn. Uten disse industriene, er ikke det mulig. Skal vi klare å gjøre oss utslippsfrie, er CO₂-fangst og -lagring en av de mekanismene som må innføres i stor skala, slår han fast.