Slik ble karbonfangst og -lagring en avgjørende klimaløsning
Equinor 50 år
Det grønne skiftet og netto null
Innovasjon og digitalisering
I begynnelsen handlet det om å kvitte seg med CO2 fra gassutvinning. Nå skal karbonfangst og -lagring (CCS) bidra til å omstille industrien i Europa.
– Behovet for CCS er stort – og potensialet er stort. Etter hvert som vi får større skala og mindre kostnader, samtidig som CO2-skattene øker, vil markedet fungere. Dette er et gap som stadig vil bli mindre, konstaterer Torbjørg Fossum, direktør for globale CCS-løsninger i Equinor.
Nylig ble det kjent at Norge har fått på plass sin første kommersielle avtale om karbonfangst og -lagring. Det store gjødselselskapet Yara skal kjøpe lagringsplass på norsk sokkel for utslippene fra fabrikken deres i Nederland – og økte CO2-skatter gjør at dette vil bli svært lønnsomt for dem. Dermed er Norge i gang med å selge CO2-håndtering til verden.
Også Norcems sementfabrikk i Porsgrunn skal frakte og lagre CO2-en sin gjennom Northern Lights. Her bygger Aker Carbon Capture nå verdens første karbonfangstanlegg i sitt slag. Dette vil årlig fjerne 400 000 tonn CO2.
– Skal verden nå målet om netto null utslipp innen 2050, må vi fjerne et sted mellom 7 og 9 milliarder tonn CO2 i året. Behovet for CCS er med andre ord kjempestort – og nå følger markedet etter, fordi det begynner å lønne seg kommersielt, sier Emil Yde Aasen i Aker Carbon Capture.
Foto: Ole Jørgen Bratland
Han forteller at man de siste to årene har sett en årlig dobling i planlagte CCS-prosjekter på verdensbasis.
Fortsetter den utviklingen, kan vi faktisk klare å nå målene vi har satt oss i Paris.
Begynner som et industriproblem
Det som i dag regnes som en avgjørende løsning i energiomstillingen, har blant annet sitt utspring fra en hyttetur i 1986. Sintef-forskeren Erik Lindeberg får besøk av kollega Torleif Holt – og løs prat blir til fagprat. Samtalen peiler seg inn på et tema de begge er opptatt av: Hvordan man kan håndtere CO2-en fra gassutvinning. Hva om man fører gassen tilbake dit den kom fra – altså reinjiserer den under havbunnen?
Petroleumsforskerne får midler fra Statoil til å undersøke ideen nærmere.
Ti år senere fører de tidlige ideene og videreutviklingen av dem til at Statoil og partnere for første gang pumper CO2 fra naturgass på en plattform, og ned i berggrunnen i Nordsjøen.
Det skjer på Sleipner-feltet, og er et resultat av at gassen inneholder for mye CO2 til å kunne selges – kombinert med en nylig innført CO2-avgift. I 2008 tas den samme teknologien i bruk på Snøhvit-feltet.
Geologisk vinnerlodd
Havbunnen utenfor kysten av Norge er godt egnet for CO2-lagring. Her er det plass til CO2-mengder tilsvarende mer enn 1000 år med norske utslipp. Dermed vil dette bli en viktig lagringsplass også for andre europeiske land.
– Vi er veldig heldige som har en unik lagringskapasitet i Norge. I tillegg har vi kompetansen og erfaringen fra olje og gass, som vi nå kan bruke på å utvikle og bygge CCS-infrastrukturen, sier Fossum.
Selv om erfaringene fra Equinor har vært gode, har ikke alle bejublet konseptet. En unnskyldning for å kunne fortsette å bruke fossile brennstoff, har det blitt argumentert.
Men CCS skal på ingen måte erstatte fornybar energi, understreker Fossum. Teknologien er snarere en viktig del av verktøykassa for industri som er for energikrevende til å kunne elektrifiseres. CCS vil også bli sentralt for å avkarbonisere for eksempel sement- og stålindustrien, hvor CO2-utslipp fra selve produksjonsprosessen må tas hånd om.
– Vi må gjøre alt vi kan for å øke produksjonen av fornybar energi. Men det vil ikke være nok til å få verden ned til nullutslipp innen 2050, noe også FNs klimapanel slår fast. CCS er også en viktig del av løsningen, understreker Fossum.
Fikk diplom
Da FNs klimapanel mottar Nobels fredspris i 2007, tildeler de Statoil og forskerne Olav Kårstad og Tore A. Torp et diplom. Det mottar de for bidraget sitt til IPCCs rapport om karbonfangst og -lagring, og arbeidet med å vise at karbonfangst og -lagring både er mulig og sikkert.
Store muligheter for norske bedrifter
Norges lange erfaring og omfattende kunnskap om CCS – kombinert med den store lagringskapasiteten på norsk sokkel – setter Norge i en unik posisjon til å lede an i utviklingen.
Det gir også store muligheter for norske bedrifter. En studie fra SINTEF viser at CCS-industri kan skape mange tusen nye jobber fram mot 2050 – og være avgjørende for norsk industris konkurransekraft i et lavutslippssamfunn.
CCS representerer helt klart et nytt og bærekraftig industrieventyr for Norge, hvor vi har et unikt utgangspunkt. Og har du en CCS-infrastruktur, vil det tiltrekke seg annen industri som ønsker å være i nærheten av denne infrastrukturen
Torbjørg Fossum
direktør for globale CCS løsninger, Equinor
Må utvikle nye markeder
Skal vi lykkes med å nå klimamålene, er det også helt avgjørende å utvikle nye markeder for lavkarbonløsninger – både her hjemme og i resten av verden. Equinor bidrar aktivt til å utvikle disse markedene, og tar sikte på en ledende posisjon i det europeiske CCS-markedet.
I Storbritannia er Equinor blant annet i gang med å utvikle hydrogenanlegget H2HSaltend – som ved hjelp av karbonfangst og -lagring skal avkarbonisere den omkringliggende industrien.
På norsk sokkel er Equinor, i tillegg til Northern Lights-prosjektet, i gang med å utvikle CO2 -lagrene Smeaheia i Nordsjøen og Polaris i Barentshavet. Smeaheia skal på sikt kunne ta imot hele 20 millioner tonn CO2 i året.
Sammen med belgiske Fluxys, ser Equinor også på muligheten for et eget CO2-rør som skal frakte CO2 fra industri i Belgia til den norske havbunnen. Et tilsvarende samarbeid er også etablert med Wintershall DEA for å vurdere muligheten for et CO2-rør fra Tyskland.
Det kan få ned kostnadene for transport med hele 50 prosent, sammenlignet med det markedet tilbyr i dag. Men for at det skal bli en realitet, trengs det stor skala. Equinor jobber derfor med flere europeiske industriklynger, for å samle nok volumer til at CO2-røret kan bli en realitet.
Et av Storbritannias største utslippspunkt er i Humber, et stort industriområde på utsiden av Hull. Ambisjonen er å gjøre industriklyngen utslippsfri, blant annet ved hjelp av karbonfangst og hydrogen.
Foto: Ole Jørgen Bratland
«CCS-ens tiår»
Det er imidlertid ikke første gang Equinor har forsøkt å realisere industrielle CCS-prosjekter – og enkelte peker på Mongstad som et eksempel på at det er vanskelig å lykkes. Så hva er annerledes nå?
– I dag har vi Paris-avtalen som forener store deler av verden, og som har ført til at mange land og selskaper har satt seg nullutslippsmål. Da blir det tydelig at CCS må spille en rolle. Det gjør at vi har en mye større samlet kraft bak et felles mål, fastslår Fossum.
Emil Yde Aasen i Aker Carbon Capture mener 2020-tallet er «CCS-ens tiår».
– CCS-industriens framtid blir avgjort på de åtte årene vi har fram til 2030. De prosjektene som nå er i gang, er helt avhengige av å fungere som de skal, for å vise at vi kan stole på teknologien, poengterer han.
– Når vi kommer til 2030, håper jeg vi kan se oss tilbake og konstatere at vi har kommet opp på den skalaen vi ønsker, at markedet er modent og teknologien demonstrert på flere typer industrier – og at vi bare kan trykke på gasspedalen.
Dette er CCS:
Karbonfangst- og lagring (CCS) er en teknologi som kan fange og lagre mer enn 95 prosent av karbondioksidutslippene (CO2) fra produksjonen av elektrisitet og industriprosesser – og på den måten unngå at utslippene går ut i atmosfæren.
Bruk av CCS i sement- og stålindustrien kan også gi betydelig utslippsreduksjon, siden denne sektoren står for 14 prosent av verdens CO2-utslipp.
Europakommisjonen har CCS som et av syv innsatsområder for å nå målet om et klimanøytralt Europa i 2050.
