Slik ble karbonfangst og -lagring en avgjørende klimaløsning

I begynnelsen handlet det om å kvitte seg med CO₂ fra gassutvinning. Nå skal karbonfangst og -lagring (CCS) bidra til å omstille industrien i Europa.

– Behovet for CCS er stort – og potensialet er stort. Etter hvert som vi får større skala og mindre kostnader, samtidig som CO₂-skattene øker, vil markedet fungere. Dette er et gap som stadig vil bli mindre, konstaterer Torbjørg Fossum, direktør for globale CCS-løsninger i Equinor.

Nylig ble det kjent at Norge har fått på plass sin første kommersielle avtale om karbonfangst og -lagring. Det store gjødselselskapet Yara skal kjøpe lagringsplass på norsk sokkel for utslippene fra fabrikken deres i Nederland – og økte CO₂-skatter gjør at dette vil bli svært lønnsomt for dem. Dermed er Norge i gang med å selge CO₂-håndtering til verden.

Det skjer gjennom prosjektet Northern Lights, som er et samarbeid mellom Equinor, Shell og Total Energies.

Marked i sterk vekst

Også Norcems sementfabrikk i Porsgrunn skal frakte og lagre CO₂-en sin gjennom Northern Lights. Her bygger Aker Carbon Capture nå verdens første karbonfangstanlegg i sitt slag. Dette vil årlig fjerne 400 000 tonn CO₂.

– Skal verden nå målet om netto null utslipp innen 2050, må vi fjerne et sted mellom 7 og 9 milliarder tonn CO₂ i året. Behovet for CCS er med andre ord kjempestort – og nå følger markedet etter, fordi det begynner å lønne seg kommersielt, sier Emil Yde Aasen i Aker Carbon Capture.

Begynner som et industriproblem

Det som i dag regnes som en avgjørende løsning i energiomstillingen, har blant annet sitt utspring fra en hyttetur i 1986. Sintef-forskeren Erik Lindeberg får besøk av kollega Torleif Holt – og løs prat blir til fagprat. Samtalen peiler seg inn på et tema de begge er opptatt av: Hvordan man kan håndtere CO₂-en fra gassutvinning. Hva om man fører gassen tilbake dit den kom fra – altså reinjiserer den under havbunnen?

Petroleumsforskerne får midler fra Statoil til å undersøke ideen nærmere.

Ti år senere fører de tidlige ideene og videreutviklingen av dem til at Statoil og partnere for første gang pumper CO₂ fra naturgass på en plattform, og ned i berggrunnen i Nordsjøen.

Det skjer på Sleipner-feltet, og er et resultat av at gassen inneholder for mye CO₂ til å kunne selges – kombinert med en nylig innført CO₂-avgift. I 2008 tas den samme teknologien i bruk på Snøhvit-feltet.

Geologisk vinnerlodd

Havbunnen utenfor kysten av Norge er godt egnet for CO₂-lagring. Her er det plass til CO₂-mengder tilsvarende mer enn 1000 år med norske utslipp. Dermed vil dette bli en viktig lagringsplass også for andre europeiske land.

– Vi er veldig heldige som har en unik lagringskapasitet i Norge. I tillegg har vi kompetansen og erfaringen fra olje og gass, som vi nå kan bruke på å utvikle og bygge CCS-infrastrukturen, sier Fossum.

Selv om erfaringene fra Equinor har vært gode, har ikke alle bejublet konseptet. En unnskyldning for å kunne fortsette å bruke fossile brennstoff, har det blitt argumentert.

Men CCS skal på ingen måte erstatte fornybar energi, understreker Fossum. Teknologien er snarere en viktig del av verktøykassa for industri som er for energikrevende til å kunne elektrifiseres. CCS vil også bli sentralt for å avkarbonisere for eksempel sement- og stålindustrien, hvor CO₂-utslipp fra selve produksjonsprosessen må tas hånd om.

– Vi må gjøre alt vi kan for å øke produksjonen av fornybar energi. Men det vil ikke være nok til å få verden ned til nullutslipp innen 2050, noe også FNs klimapanel slår fast. CCS er også en viktig del av løsningen, understreker Fossum.

Må utvikle nye markeder

Skal vi lykkes med å nå klimamålene, er det også helt avgjørende å utvikle nye markeder for lavkarbonløsninger – både her hjemme og i resten av verden. Equinor bidrar aktivt til å utvikle disse markedene, og tar sikte på en ledende posisjon i det europeiske CCS-markedet.

I Storbritannia er Equinor blant annet i gang med å utvikle hydrogenanlegget H2HSaltend – som ved hjelp av karbonfangst og -lagring skal avkarbonisere den omkringliggende industrien.

I USA undersøker Equinor mulighetene for å utvikle CCS og hydrogenanlegg i samarbeid med U.S. Steel.

På norsk sokkel er Equinor, i tillegg til Northern Lights-prosjektet, i gang med å utvikle CO₂ -lagrene Smeaheia i Nordsjøen og Polaris i Barentshavet. Smeaheia skal på sikt kunne ta imot hele 20 millioner tonn CO₂ i året.

Sammen med belgiske Fluxys, ser Equinor også på muligheten for et eget CO₂-rør som skal frakte CO₂ fra industri i Belgia til den norske havbunnen. Et tilsvarende samarbeid er også etablert med Wintershall DEA for å vurdere muligheten for et CO₂-rør fra Tyskland.

Det kan få ned kostnadene for transport med hele 50 prosent, sammenlignet med det markedet tilbyr i dag. Men for at det skal bli en realitet, trengs det stor skala. Equinor jobber derfor med flere europeiske industriklynger, for å samle nok volumer til at CO₂-røret kan bli en realitet.

Dette er CCS:

• Karbonfangst- og lagring (CCS) er en teknologi som kan fange og lagre mer enn 95 prosent av karbondioksidutslippene (CO₂) fra produksjonen av elektrisitet og industriprosesser – og på den måten unngå at utslippene går ut i atmosfæren.
• Bruk av CCS i sement- og stålindustrien kan også gi betydelig utslippsreduksjon, siden denne sektoren står for 14 prosent av verdens CO₂-utslipp.
• Europakommisjonen har CCS som et av syv innsatsområder for å nå målet om et klimanøytralt Europa i 2050.

Relaterte sider: